– De fleste jeg hadde gått på videregående med trodde at jeg flyttet til Paris for å bli modell, men jeg jobbet jo minst like hardt som brodern som studerte til å bli advokat.
I en 35 kvadratmeter stor leilighet, som går under navnet «skoesken», midt i Oslo sentrum bor stylist Marte Dahlgren – med et hav av magasiner under stuebordet og en stor balkong som strekker seg langs hele den ene stueveggen. Hun byr på te og historien om en stylistkarriere som ikke kom gratis.
– Det var beinhardt
Født i Bærum, oppvokst i Tønsberg og med familie på Slemdal og Haslum, følte Dahlgren seg rotløs allerede før hun tok det første skrittet ut i verden.
Ikke hadde hun den villeste anelse om hva hun ville bli heller.
En snau uke etter siste eksamen flyttet hun til USA. I ett år gikk hun rundt i bunad som del av den norske paviljongen i Disney World. Siden flyttet hun til Marseille for å være au pair og for å lære fransk.
Nok et år passerte, og fordi Lånekassen bare ville dekke tre av totalt fire skoleår i London, ble Fashion Design på Esmod i Paris siste utvei. En norsk arkitekt, med en like sterk arbeidsmoral som Dahlgren selv, hadde et rom til overs i den franske hovedstaden. De byttet på å ta powernaps og vekket hverandre etter 15 minutter. Han ble som en slags storebror da hun manglet de to andre hjemme.
– Det var beinhardt. Jeg sov fem maks seks timer hver natt, men jeg gjennomførte. Det lengste jeg var våken i strekk var sikkert 52 timer fordi jeg satt med hjemmelekser. Det var sånn for alle: they wanna tear you down to build you up. Etterpå har du guts. Klassene ble nesten halvert etter et halvår, forteller Dahlgren.
– De fleste jeg hadde gått på videregående med trodde at jeg flyttet til Paris for å bli modell, men jeg jobbet jo minst like hardt som brodern som studerte til å bli advokat. Jeg kom hjem og fortalte om hvordan mote i Frankrike er en selvfølgelig del av kunstscenen og forretningsverdenen, men ja, de trodde vel bare at jeg leste Vogue.
Bodde i en koffert
I årene som fulgte reiste Dahlgren frem og tilbake mellom Frankrike og Norge. På et tidspunkt var hun så utslitt av hardkjøret fra den franske skolegangen at hun bestemte seg for å ta et halvt års pust i bakken i Oslo.
– Jeg fikk fortsette på Esmod, men endte opp med å bli i to år. Jeg vet ikke om jeg burde si dette høyt, men det var så mye chillere på skolen her. Mengden skolearbeid og viben på skolen var en helt annen. I stedet for å være ute etter å ta deg, prøvde de heller å hjelpe studentene i riktig retning.
Dahlgren legger ikke skjul på at det hun beskriver som «å bli plukket fra hverandre», var tøft for psyken. Det tøffeste var mangelen på søvn. En gang ble hun skjelt ut av den franske læreren foran hele klassen.
– Han [læreren] har kommet til meg i ettertid og sagt at han var ekstra streng med akkurat meg fordi han så et potensiale. Hadde jeg visst det da, hadde det kanskje gjort ting litt lettere. Likevel er det jo et kjempekompliment jeg har klart å ta til meg i ettertid.
Kunsten å takle stress
Etter å ha oppholdt seg i Oslo noen år, både for å fullføre skolegangen og jobbe på klesbutikken Koma, bar det tilbake til Paris for «å fylle på med litt teori og sånt». Dahlgren tok et halvt år med Fashion Marketing, men var fremdeles rådvill når det kom til hva hun ville bli.
– Men jeg visste veldig godt at jeg ikke ville bli designer. Etter tre år på designskole så var jo det glimrende.
Når «alle» andre utdanner seg til å bli advokater, leger og markedsførere, kan det være utfordrende å være den ene som gjør noe helt annerledes. Stylist var ikke et ord i Dahlgrens repertoar – det var vanskelig å se for seg at det kunne være et «ekte» yrke. Likevel skulle bacheloren i design komme godt med, også i uventede situasjoner.
For eksempel: I forbindelse med et internship hos en norsk designer – midt oppi både studier og jobb – ble Dahlgren bedt om å koordinere en visning under Oslo Fashion Week. Hun besto med glans, og endte opp som koreografiansvarlig for hele den norske moteuka.
– Man lærer jo å takle stress, sier hun beskjedent.
En stylist blir til
Etter å ha fylt opp den moteteoretiske kvota i Paris, ville Dahlgren ut i praksis. Problemet var bare at det var ingen som betalte lønn til interns, og å være intern var den eneste måten å få en fot innenfor bransjen i Paris.
Å jobbe ulønnet hadde ikke den nyutdannede stylisten råd til. Dermed falt valget på klesbutikk. Tre måneder senere var hun butikksjef i The Kooples, men likevel utilfreds.
– Jeg sa opp, og var så heldig å få jobb hos fantastiske Acne i stedet for. Drømmemerket! Den lille butikken i Palais Royal var den mestselgende Acne-butikken i hele verden, selv om lokalene var bittesmå. Der gikk det hardt for seg, og jeg hadde en helt gal sjef som nektet oss å gå i noe annet enn kjoler og høye hæler, minnes hun.
Etter totalt fire år i Paris fikk Dahlgren nok og flyttet hjem, likevel fremdeles sulten på utlandet. Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for henne hva hun hadde lyst til. Drømmen var et internship i amerikanske Vogue eller ELLE, men da det ble for vanskelig, flyttet hun til London. Hun fikk jobb som seniorstylist på Threads Styling, et nyoppstartet firma med fem ansatte. Med majoriteten av kundene i Midtøsten, hadde den norske stylisten alle sine faste kunder på WhatsApp.
– Det var en 24/7-jobb. Etterhvert ble jeg jo godt kjent med disse menneskene. Jeg visste hvilke bryllup som sto for tur, hva de hadde i garderoben fra før av og hvor mye de hadde å rutte med. På den måten visste jeg om jeg kunne anbefale en kjole til 200.000 eller om jeg skulle holde meg til 50.000.
En vinnende, skandinavisk strategi
Jo mer Dahlgren og de andre stylistene fant som prinsessene fra Midtøsten ville kjøpe, desto mer cashet de inn. Å holde seg oppdatert, «first with the latest», var avgjørende. Før Vita Kin tok av, hadde jentene på Threads Styling solgt det ukrainske klesmerket til kundene sine i godt over ett år. Det samme med kasakhstanske Ulyana Sergeenko. Men medaljen hadde også en bakside.
– Det er klart at «the English way of managing» er veldig annerledes enn den skandinaviske. Min australske manager mente for eksempel til tider at jeg verken var pen eller stilig nok. Det var helt tydelig at hun bare var ute etter å ta meg.
Resten av jentene på kontoret var livredde manageren og et lite selskap kunne se langt etter en HR-avdeling. Samtidig manet London-venninnene i samme bransje om at hun måtte si opp.
– Det gikk en liten faen i meg, og tenkte: ‘nå skal jeg pokker meg vise dere’. Hvis noen undervurderer meg så er det kjipt selvfølgelig, men når jeg kommer over kneika motiverer det meg til å motbevise dem og jobbe enda hardere.
Til alles store overraskelse ble Dahlgren værende, og tok etterhvert managerens stilling, mens manageren selv gikk over i en annen posisjon. Threads Styling vokste. Etterhvert hadde Dahlgren en håndfull stylister i teamet sitt. Gjentatte ganger prøvde hun å formidle det samme budskapet til sjefene: hvis jentene er redde for å komme på jobb, kommer de ikke til å gjøre sitt beste.
– De var så overlegne og sa bare ‘That’s so Scandinavian! This is the UK’, men da jeg tok over, forandret alt seg. En dag kom den britiske CEOen inn på kontoret og lurte på hva som hadde skjedd. ‘Hva mener du?’, spurte jeg. ‘Something is different, everyone looks relaxed’, svarte hun. Jeg bare ‘Well, it’s the Scandinavian way’. Da smilte hun.
«You know what? I quit»
Dahlgren fortsatte suksessen i Threads Styling i takt med at selskapet vokste til et 30-talls ansatte. Hjemme i Norge ble faren alvorlig syk. Hun rakk å komme hjem før han gikk bort, og fikk innvilget tre uker fri fra jobb med lovnad om å få ta det rolig når hun kom tilbake.
– Men så var det bare helvete fra jeg landet. Jeg hadde null immunforsvar og gikk rett i veggen. Å miste en så nær, det var som at halve hjertet mitt var revet bort. Jeg gikk på halv maskin.
En dag hun tok i mot nok en runde med kjeft på kontoret for det hun selv beskriver som «et eller annet meningsløst», løsnet det.
– Plutselig hørte jeg meg selv si «You know what? I quit». Det var overhodet ikke planlagt, men jeg var utrolig lettet etterpå.
Sjefene fikk panikk, og gjorde alt de kunne for at hun ikke skulle slutte. Dermed var kompromisset et faktum: Dahlgren fikk jobbe freelance, dobbel lønn og friheten til å kunne ta ferie når hun ville. Et år som pendlende manager mellom Oslo og London var et ganske så annet liv. Likevel fristet det stadig mer å vende snuten hjemover. Nå har det gått to og et halvt år siden Dahlgren sa opp for godt, og flyttet hjem til Norge for å drive for seg selv.
– Det er utrolig deilig å være sin egen sjef og bestemme alt selv. Jeg trives godt med det.
«Ja, så du kler opp folk?»
I dag jobber Dahlgren som stylist for privatpersoner, artister, skuespillere og med reklamekampanjer. Noen kjenner henne nok som stylisten til Maria Mena eller hun som kledde Pia Tjelta i Temperley London-kjolen til Amandaprisen i 2017. For Dahlgren er hands on ned til den minste detalj. Å bære tunge kleslass over skulderen til og fra PR-byråer, fotoshooter og private hjem er en naturlig del av arbeidshverdagen. En assistent er uaktuelt.
– I en reklamekampanje er jeg med på å bestemme hvilke ting som skal vises og hvordan det skal settes sammen. Hvis ikke de lager egne sko, må jeg finne sko som passer inn. Kanskje vil man ha en sokk i skoen, da må jeg gå og kjøpe den. Hvis jeg sender en assistent, blir det jo hennes visjon og ikke min. En hvit sokk kan jo være så mangt.
Dahlgren tror mange undervurderer den effekten klær har, og opplever at hennes private kunder ofte får det hun beskriver som åpenbaringer.
– Mange blir sett ned på fordi de er kvinner i finans eller andre mannsdominerte yrker. De ringer meg, sender bilder av seg selv og sier: ‘Fy fader, i dag var jeg i et møte og hadde på meg det kjedet du anbefalte over den genseren vi kjøpte, og jeg bare nailet det møtet! Jeg går med rak rygg fordi jeg føler meg vel’.
Fremdeles hender det at folk rynker på nesa, og halvveis spør, halvveis konstaterer nedlatende «Ja, så du kler opp folk?».
– Jeg har et mantra: The better you feel, the better you perform. Det handler ikke om å være mest mulig trendy, men om å føle seg vel. Vi må gå med klær uansett, så hvorfor ikke gå med noe som gir deg en piff. Mange tror at man må være rik og velstående for å bruke en personlig stylist, men de pengene jeg koster, sparer du inn på å slutte å kjøpe tull.
Med en personlig tilnærming er hun ikke redd for å bli godt kjent med kundene. God kommunikasjon er avgjørende for 33-åringen, som mener det er viktig å være en avbalansert og rolig menneskekjenner for å lykkes i motebransjen. I tillegg til å ta seg betalt.
– Jeg er ikke den som roper høyest, så det er nok ikke alle som får med seg hva jeg driver med. Men jeg ser at de fleste setter pris på profesjonalitet. Dessuten må man ta seg betalt! Hvis ikke kommer man ingen vei.
Ikke en typisk fashionista
Man skulle kanskje tro at klesskapet til en stylist er fylt til randen av eksklusive merkeklær – og at dagene går med til å ligge på sofaen mens man leser Vogue fra perm til perm, for alltid med en våt drøm om en skyskraperbolig i New York. Men nei.
Ifølge Dahlgren selv består garderoben nesten utelukkende av jeans, skjorter og blazere. Stilen hennes heller mer mot det maskuline. Hun er praktisk anlagt, og sverger til sneakers.
Og drømmelivet?
– Mest av alt slapper jeg av på fjellet eller ved havet, eller med gode venner når praten handler om alt annet enn jobb. Det er da jeg får mest energi. Det viktigste for meg er å sitte og se utover havet med en kaffe, og bare puste.
Hun streber etter å bli flinkere til å koble av. Når man driver for seg selv har man jo hele tiden noe å gjøre.
– Hvis det er tomt på to do-lista, så er det noe galt.
Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles (akam1k3)
I Norge har magasinet «Det Nye» hatt utgaver med kjendiser og modeller uten sminke og staffasje i noen år allerede. Da den første utgaven ble presentert i 201, var det med en helt naturlig Jenny Skavlan på forsiden. 
– Jentene vi presenterer på cover må være gode rollemodeller som virkelig har noe å komme med. Det holder ikke nødvendigvis lenger med et pent ansikt, det skal helst være noe litt annerledes og interessant med mennesket på forsiden.
New York Times «Buzzed: The Politics of Hair» av Vanessa Friedman
«The Power» av Naomi Alderman
«Slutever: Dispatches from a Sexually Autonomous Woman in a Post-Shame World» av Karley Sciortino
New Yorkers «The Face of Facebook» av Jose Antonio Vargas 
«The Memoir: A Higher Loyalty» av James Comey
Eytys 
– Tidligere sjefsdesigner ved Saint Laurent, Hedi Slimane, får 
