«Phantom Thread»: Paul Thomas Andersons nye klær

Vi har tatt en nærmere titt på kostymenes plass i stjernregissørens estetiske univers.

I slutten av november i fjor annonserte skuespiller-legende Daniel Day-Lewis at han var ferdig som skuespiller, og at hans seneste film også ville bli hans siste. Den står Paul Thomas Anderson bak – om en mann som elsker klær så mye at han ikke klarer å elske noe annet. I motsetning til Day-Lewis og Andersons første film sammen, «There Will Be Blood», sin relativt praktiske tematikk, olje, handler «Phantom Thread» om noe av det mest overfladiske og dekadente vi vet om – couture.

I filmen spiller Day-Lewis Reynolds Woodcock – en ettertraktet couture-designer i 1950-tallets London. Fun fact: navnet Woodcock var egentlig bare et tullete forslag fra Day Lewis, men Anderson syntes det var så morsomt at han tok det med i filmen. Woodcock er en relativt krevende person som på mange måter forsvinner inn i seg eget geni og som forventer at alle rundt ham skal følge hans rytme og oppfylle hans ønsker – for han er andre mennesker intet mer enn redskap som skal hjelpe ham med å skape klærne eller også bære dem når de er ferdige.

For å illustrere Woodcocks ego og mangel på empati stilles han i filmen opp mot to andre formidable kvinnelige skuespillere. Søsteren Cybil (spilt av fantastiske Leslie Manville som ble Oscar-nominert for rollen) er en skarp og alvorlig forretningspartner som er ansvarlig for alt det ikke-kreative ved Woodcock-atelieet – og også mannen bak. Hun setter opp avtalene hans, lager frokosten hans, arrangerer motevisningene hans og rydder opp etter kvinnene han behandler som søppel. 

Dette er formelen som former livene deres helt frem til Alma (spilt av Vicky Krieps), en elendig, men sjarmerende servitør Reynolds møter på en bed and breakfast blir med tilbake til London der hun blir innlosjert i hans storslåtte hjem som hans muse og elsker. Alma blir ikke bare et offer for Cybils kontroll og Reynolds ego, men søsksenparet blir samtidig sterkt preget av Almas besluttsomhet og hig etter Reynolds oppmerksomhet. Det er en dynamikk som er dømt til å ende dårlig – vi snakker tross alt om en Anderson-film der nettopp følelsen av fortvilelse har en tendens til å komme til overflaten til slutt. 

I Phantom Thread hylles skreddersøm og håndverk. For å forberede seg til rollen som Reynolds Woodcock sydde Daniel Day Lewis en Christobal Balenciaga kjole fra bunnen av, og tilbrakte nesten et år som aspirant hos kostymedesigneren ved New York City Ballet. I dagens moteindustri som skal gå så fort som mulig, med designere som selger kolleksjoner like etter de er vist frem og nye drop hos streetwear-merkene hver eneste uke, er Phantom Thread en påminner om at ekte mote tar tid, disiplin og mer tid.

Men er det ikke egentlig klærne som spiller hovedrollen i filmen? Det er jo tross alt en film hvor alle de komplekse, forstyrrede karakterene er pakket inn i en overdose av estetikk. Forrige uke vant kostymedesigner Mark Bridges en Oscar-statuett for sin innsats som kostymedesigner for filmen. Bridges står bak de mange Charles James-aktige couture-kreasjonene Reynolds lager, men også hans plettfrie dresser og karakteristiske røde sokker. Klærne er tatt så på alvor i denne filmen at Anderson valgte å utelukkende caste de faktiske syersker som lagde filmens kreasjoner til å spille Woodcoks ansatte.

Bridges har jobbet med Anderson i mer enn 20 år. Et minneverdig samarbeid mellom de to var pornoindustri-dramaet fra 1997, «Boogie Nights», med en ung Mark Wahlberg som aspirerende pornostjerne. Til tross for at filmen ble spilt inn to tiår etter omfavner den likevel 70-tallet på en måte som balanserer mellom nostalgi og karikatur. De kvinnelige hovedrollen, spilt av Heather Graham og Julianne Moore, kler høye liv og glitter som om de aldri har hatt på seg annet, og Wahlberg og co. er muligens de eneste som får brede snipper og slengbukser til å se kult ut.

Etter filmens suksess, og Bridges fantastiske innsats på kostymefronten fortalte han i et intervju med New Yorker at han var redd for å bli «han syttitalls fyren». Heldigvis er Anderson ikke en mann som begrenser arbeidet sitt til én tidsperiode. Det har gitt Bridges muligheten til å utforske århundrer med motehistorie.

Boogie Nights er en kjærlighetserklæring til 70-tallet. Filmen kom på slutten av 90 tallet, da tubetopper, utringninger og korte skjørt gjorde et enormt comeback. Anderson og Bridges klarte å fange 70-tallets tidsånd uten å åpenlyst imitere den, og gjorde brede sipper og slengbukser kult igjen – i hvert fall for en liten stund.

I Andersons første Day-Lewis film «There Will Be Blood» utrustet han oljeletern, senere oljebaronen, Daniel Plainview (Day-Lewis) i det røde, patriotiske antrekket brukt av vestlige amerikanere ved århundreskiftet. Han fikk et vintage lommeur i sølv, en filthatt med tykk brem, og en frakk i samme farge som fersk olje.

Kostymene i There Will Be Blood er workwear på sitt aller beste. Kontrasten med de skreddersydde ulldressene gjør skinnfrakkene og arbeidsstøvlene i filmen enda hardere – og kulere.

For Andersons første film der handlingen er lagt til 50-tallet, «The Master», hentet Bridges nesten utelukkende plagg fra 40- og 50-tallet, gjerne i litt kvalmende pastellfarger for å fremkalle samme følelse av paranoia og isolasjon hos seeren som Joaquin Phoenix sin karakterer opplever i møte med en Scientologi-aktig sekt.

I The Master spiller Joaquin Phoenix en tidligere militær som faller for sjarmen til en sektleder spilt av Philip Seymour Hoffmann. Jo dypere Phoenix sin karakter faller ned i Hoffmanns sekt, desto mykere og anonyme blir klærne han går med.

Det ble dog en liten svipptur tilbake til 70-tallet med Andersons andre Phoenix-film, «Inherent Vice», i 2015. Der spiller Phoenix karakteren Larry «Doc» Sportello, en fyllik som i 70-tallets Los Angeles forsøker å løse en rekke muligens relaterte mysterier mens resten av filmens karakterer kommer i veien. I et sammensurium av farger, karakterer og handlinger blir det ganske vanskelig å holde styr på hva som egentlig skjer, men én ting er sikkert, nemlig at ingen gjør 70-tallet som Anderson og Bridges. Fra Phoenix’ slitne army-jakke til broderte chambray-skjorter og slengbukser, for ikke å snakke om den magiske evnen til å få skinnsandaler til å se kledelig ut, utgjør «Doc» en slags «best-of» av 70-tallets hippiestil. For ikke å nevne gogo-kjolene til hans kvinnelige motspillerne Katherine Waterston og Reese Witherspoon. Med andre ord, Bridges ligger godt an til å bli nettopp «han syttitalls fyren».

Paul Thomas Anderson kan det å illustere 70-tallet. I hans andre film satt til tiåret er Joaquin Phoenix en av de kuleste hippiene på film de siste 20 årene. Hans avslappede, men ikke sløve, stil er i sterk kontrast til hans kvinnelige motspilleres gogo-kjoler. Sammen viser det aller beste av 70-tallet.

Heldigvis, med «Phantom Thread», beviser Bridges at han er ganske flink på 50-tallet også. Filmen byr på den ene fantastiske aftenkjolen etter den andre, og man kan se for seg at det er Bridges sin kjærlighet til plaggene som speiles i Reynolds når han kler opp Alma i sine mest elskede plagg. Kjolene i filmen er vakre, men de er ikke spektakulære – og det er nettopp det som er poenget. Det er en så stor del av filmens handling som speiles i klærne, at det ville blitt feil om Woodcock skulle lage kjoler på samme måte som John Galliano. Dette er en historie som dreier seg om en designers kreative og følelsesmessige impulser, ikke hvordan man lager en vakker kjole.

I en spesiell scene i filmen, omfavnet av frustrasjon, uttrykker Reynolds sin forakt for ordet «chic». Denne scenen kan også oppsummere arbeidet til Anderson og Bridges. Moteverdenen har jaktet «chic», mener Woodcock, og det å tilfredstille jaget har blitt en byrde. Woodcock har ingen interesse i å jakte «chic» eller å levere det til sine kunder, nettopp fordi det betyr at noe har blitt formet av en bestemt tid eller et bestemt humør. Det antyder en estetikk som har vært kulturelt oppdaget og avtalt. Woodcock sikter mot varig skjønnhet. Og det er denne varige skjønnheten Bridges ble belønnet med en Oscar for. I likhet med Bridges, har nemlig Anderson alltid levert, uansett tiår eller epoke. Han har for vane å vise en tidsånd, snarere enn et tilbakeblikk. «Phantom Thread» er inget unntak.

Melk & Honning viser Phantom Thread på Vika Kino den 11. april. Mer informasjon kommer. 

Hovedbilde: Phantom Thread, Annapurna Pictures

Les også: 12 filmer å glede seg til i 2018