– Problematisk dersom motehus og aktører bruker turbanen på en kommersiell og kapitalistisk måte for å skaffe seg et større marked og ikke nødvendigvis for å være mer inkluderende.
Vi lever i en tid der kulturell appropriasjon er blitt noe man som opplyst menneske i 2017 bør unngå å bedrive. Begrepet som handler om å appropriere, tilegne seg og ta eierskap over ting fra en annen kultur enn sin egen, har gått fra noe ukjent til et buzzete ord med utelukkende negative konnotasjoner. Alt i fra Kylie Jenners cornrows og indianerhøvding-fjærpryd hos jenter på Coachella-festivalen, til afrikanske stammers folkeeventyr brukt i amerikanske romaner har blitt stemplet som «absolutt ikke ok».
Kulturell appropriasjon peker mot Postkolonialisme. Mot hvite menneskers lange historie med ekstrem maktmisbruk ovenfor urfolk og ulike grupperinger, som manifesterer seg den dag i dag.
I saken vi skrev kalt «Hvor går grensen for Cultural Appropriation?» i juni i år, stilte vi spørsmål rundt om det noen gang er greit å låne fra andres kulturelle estetikk. Ida Falck Øien, en av designerene bak Haik W/ mente det går et klart og tydelig skille ved ting som har en religiøs, hellig, spirituelt ladet historie eller som er identitetsskapende, og andre ting.
Motebransjen har lenge forsynt seg med kulturelle influenser i hytt og pine. Helt siden de første motehusene formet seg på starten av 1900-tallet og frem til den dag i dag har bransjen i hovedsak blitt ledet av hvite menn og kvinner – som alle uten anger har laget plagg som minner om japanske kimonoer, indiske sarier og mønster som tilhører afrikanske stammer.
Det siste eksemplet på dette er Marc Jacobs som under sin SS’18 visning under moteuka i New York i september i år valgte å utstyre absolutt alle modellene på catwalken med ulike former for turbaner.
I et ganske tydelig forsøk på å forsikre seg om å ikke bli utsatt for kulturell appropriasjon-stemplingen, hadde han for første gang i karrieren booket inn 50% ikke-hvite modeller på catwalken.
Turbanen tilhører i seg selv ikke én kultur, men forbindes i hovedsak med Sikher som forventes å bære hodeplagget, og en del grupperinger i midt-østen og i flere afrikanske land. På 1900-tallet ble turbanen sett på Hollywood-divaer som Elizabeth Taylor, Sophia Lauren og Greta Garbo, som en luksuriøs fest-accessoir. Dette var selvsagt lenge før det fantes noen allmenn bevissthet rundt det negative med kulturell appropriasjon, så vi spør oss;
Er det ok å bruke turbanen som et moteplagg? Er det kulturell appropriasjon, i begrepets negative forstand?

Fra Marc Jacobs SS’18
– Det er nettopp motehusenes hensikter som kan definere om dette er kulturell appropriasjon eller ikke.
Bikramdeep Singh Pannu, som er en av de ansvarlige under den norske turbandagen hvert år, har ettersom han er sikh brukt turban siden han var barn. Han forteller Melk & Honning at han i hovedsak er positiv til bruken av turban som et moteplagg.
– Jeg tenker at det er med på å bryte ned et stereotypt fordomsbilde endel kan ha av en turban.
Den norske turbandagen som arrangeres årlig, hadde i år 20. 000 besøkende.
– Målet med dagen er å spre informasjon, og ufarliggjøre turbanen. Vi ønsker å vise at man forblir den samme personen selv om man får en turban på hodet. I tillegg er formålet å vise at sikhismen er bygget på universale verdier som i hovedtrekk er å stå imot urett, leve et liv bygget på ærlig og hardt arbeid og det å dele sine goder og privilegier med andre, noe som ikke er så ulikt grunnpilarene i den norske velferdsstaten.
Singh Pannu påpeker at turbanen er blitt brukt som hodeplagg i mange hundre år før sikhismen oppsto som en religion, og den dag i dag brukes den av folk av forskjellig tro og nasjonalitet.
– Men sikhene er nok den mest synlige gruppen som bruker turban. Og farger og mønster og så videre på våre turbaner endrer seg jo også ettersom trendene endrer seg i resten at moteverdenen, forteller han.
Men én problematisk ting ved motens bruk av turban ønsker han å sette fingeren på.
– Jeg ser det som problematisk om noen motehus og aktører muligens bruker turbanen på en kommersiell og kapitalistisk måte for å skaffe seg et større marked og ikke nødvendigvis for å være mer inkluderende. Det er nettopp motehusenes hensikter som kan definere om dette er kulturell appropriasjon eller ikke, konkluderer han.

TURBAN – Hollywood-diva Elizabeth Taylor – Amerikansk modell, skuespiller og sikh Waris Ahluwalia – Regissør Sofia Coppola
– Jeg tenker at man kan ha god samvittighet om man kjenner til bakgrunnen for hodeplagget som er tilknyttet en annen kultur, og dermed klarer å forsvare bruken av det.
De siste årene har alle fra Lady Gaga og Kourtney Kardashian, til Katy Perry, Rihanna og Kate Moss brukt turban i hverdagslige eller festlige anledninger. Her i Norge har ikke hodeplagget fått helt fotfeste blant motepersonligheter og kjendiser utenfor selve turbandagen.
Men, blant dem som har brukt det som finner man blant andre stylist, og nå presse- og markedsansvarlig bak Røverstaden, Juliette Aleksine Piiksi.
– Turban er kult! Jeg har alltid villet få knyttet en ordentlig turban på den store turbandagen, men jeg har dessverre misset ut på moroa hver gang på grunn av jobb, forteller hun til Melk & Honning.
Hun mener at det absolutt er en forskjell mellom kulturell appropriasjon og kulturell låning, som hun påpeker at Marc Jacobs muligens har misforstått et par ganger.
– Alle plagg som du vet at ikke tilhører din egen kultur skal behandles med respekt og aller viktigst; vit hvor plagget kommer fra og hvordan det blir brukt – og ikke minst hvorfor det blir brukt, før du begynner å bruke det. Turban er en naturlig del av en rekke kulturer, og kanskje mest merkbart med praktiserende innenfor sihkismen. Historisk sett var plagget veldig linket til rikdom og til adel.
Selv har hun kort hår og forteller at hun i blant har lyst til å se litt mer adelig ut.
– Ja, så jeg har gjennom en god stund nå hatt en naturlig utvikling der jeg har endt opp med hodeplagg for å freshe opp hvordan håret og antrekket mitt ellers ser ut. Jeg pleier å bruke, ville vel ikke si en «full on» turban, men min versjon av turban til et antrekk som kanskje er litt enkelt i seg selv. Et fint og fargerikt silkeskjerf er som oftest det som trengs for å føle seg litt mer fancy eller ekstra, forteller hun.
Piiksi påpeker at det er noen ting som må til for å havne innenfor gråsona for å bære plagget.
– Jeg tenker at man kan ha god samvittighet om man kjenner til bakgrunnen for hodeplagget som er tilknyttet en annen kultur, og dermed også klarer å forsvare bruken – ja, da går det helt fint.
– Det syns nå jeg i alle fall, jeg. De eneste som er fritatt fra denne regelen er de som på grunn av medisinske årsaker har mistet håret sitt. Da føler jeg at man skal få dekke hodet sitt som man føler det passer!

Juliette Aleksine Piiksi