Ny bok gir innblikk i det legendariske popkultur-magasinet. Her kan du få en liten kikk.
I 24 år fungerte The Face som et kikkehull for den oppvoksende slekt inn i det fresheste, mest grensesprengende fra britisk ungdomskultur. Men så, ettersom internett glefset i seg mer og mer av ungdoms oppmerksomhet og begynte å fungere som hovedkanal for informasjonsspredning og kommunikasjon, trakk magasinet sine siste pust få år etter millenniumsskiftet.
Nå, 13 år etter at ‘fjeset ble visket vekk’, befinner man seg i en tid der man med nostalgisk mine ser tilbake på det forrige århundret. Fullt av kornete håndarbeid, analoge duppeditter og informasjon man bare kunne lese eller høre seg fram til og gruble lenge på som en karamell, har alle plutselig fått det for seg at pre-internett hadde sin sjarm.
I denne nostalgiens tid passer det derfor midt i blinken at The Face får komme fram i lyset igjen.
En ny, massiv bok av forfatteren Paul Gorman, forteller historien til magasinet. Om alt det betød, om alle gnistrende høydepunkter og mørke nedturer i løpet av The Face levetid.
Redaksjonen, med redaktør hadde fingeren så kraftig på ungdommens hovedpulsåre og datidens zeitgeist at magasinet formelig pulserte. Artister som Boy George, New Order, Sade og WHAM! slo alle sammen gjennom etter å ha blitt snust opp av redaksjonen og frontet på deres sider. Det samme gjelder for motedesignere som Alexander McQueen, Antonio Berardi, og mange, mange av de vi nå regner som «household names» innen britisk kulturelite.
Den første utgaven, publisert i mai 1980
The Face-redaktør Nick Logan har gang på gang fått kred for å ha revolusjonert både produksjon og konsumering av media.
Den britiske motejournalisten Ashley Heath forteller i boka at det å flippe gjennom The Face føltes som en forgjenger til Wikipedia.
– Hver måned plukket jeg opp en kopi av magasinet, og forsto kanskje to av tingene og kom over to hundre fler som jeg utforsket videre og forsøkte å sammenkoble.
I en tid der fotografier utelukkende hadde det trykte formatet å figurere i, ble magasinet også sterkt tilknyttet up-and-coming fotografer, blant andre Nick Knight og Corinne Day.
I juli 1990 fikk sistnevnte publisert en moteserie i The Face med den da helt ukjente 15-år gamle Kate Moss.
Det står fremdeles som en av tidenes mest legendariske moteserier, og representerte et klart skifte; 80-tallet hadde vært preget av glansede, oppstylede moteserier, men Day sin stil hadde et mye mer grungy, dokumentarisk og kornete uttrykk som sterkt preget all motefotografi i etterkant.
Politisk holdt magasinet seg kraftig til venstre, og dedikerte stadig vekk store bolker til fremming av LGBTQ-rettigheter, sosiale spørsmål, anti-rasisme og anti-krig.
På starten av 90-tallet ble de saksøkt av en australsk popstjerne – Jason Donovan – som mente han hadde blitt fremstilt av dem som homofil, i en sak de hadde skrevet om han. I en tid der det fremdeles var problematisk å stå fram som homofil, var dette et stempel han ikke ønsket å ha på seg – om det så var sant eller usant. Det hele endte med at The Face måtte betale 950 000 kroner i erstatning.
I nummeret som fulgte skrev redaktør Nick Logan på lederplass at sakens kjerne omhandlet hvorvidt det er en «big deal» å være homofil eller ikke, og om det er greit å være det – noe The Face selvfølgelig mente det var. De dedikerte derfor hele nummeret til temaet satt i sammenheng både med forhold på tvers av kjønn og rase.
Magasinet var også enestående i måten det presenterte mote som mer enn bare mote, men som «stil» og «streetstyle», alt blandet sammen. Resultatet var at de hadde lupen like mye rettet mot gatebildet som mot catwalken.
– The Face var et ekstremt viktig bidrag til disse tingene fordi det løftet idéen om stil ut til det mainstreame publikummet, så det ble en salgbar versjon av moten. Stil ble en valuta folk ønsket å skaffe seg, for stil uttrykker en type innside-kunnskap, forteller Nick Knight i boka.
I 2004 møtte The Face endelikt. Det aller siste nummeret utkom i mai, med The O.C-stjerna Mischa Barton på coveret. Mye hadde åpenbart skjedd siden Jerry Dammers fra The Specials prydet førsteutgaven i 1980. Til forskjell fra i-D, som ble grunnlagt samme år som The Face, klarte ikke magasinet å opprettholde lesertall og interesse lengre.
Likevel står det nå som en viktig kikk inn en ungdomskultur som hadde andre forutsetninger, utfordringer, krumspring og annen estetikk enn den har i dag. En av redaktørene, Sheryl Garratt, forklarer det slik i boka:
– Hvis du kom fra Mars, eller til og med fra 2017, og du ville vite hva som skjedde i populærkulturen i 1980- og 90-tallet så er det bare å plukke opp et nummer av The Face, så forteller det deg stort sett alt du trenger å vite. Dersom du vil se det tidlige arbeidet til noen av de beste fotografene i verden, sjekk ut The Face. Hvis du vil se hvor noen av de beste art directorene i verden først prøvde seg ut, sjekk ut The Face (….) Jeg er så stolt av at jeg var en av redaktørene for magasinet som vant Amnesty International sin pris for en artikkel om barnesoldater i Somalia, samtidig som det var toneangivende innen mote og publiserte inspirerende Calvin Klein-kampanjer. Det var DET som var The Face, avslutter hun.
