– Både nødvendig og relevant, mener norsk influencer.
De siste årene er mangfold kommet på agendaen i moteverdenen.
Etter tiår på tiår med snevre mål på catwalken, i kampanjene og i magasinene, ble man plutselig obs på at mange ble ekskludert. Eller kanskje rettere sagt; man kunne ikke lenger slippe unna med det.
For frem til nylig var det aller meste nærmest blottet for ulike etnisiteter, aldre, kroppsfasonger, religiøse uttrykk og funksjonshemninger. Men så, i forbindelse med den pågående woke-bevegelsen er noe av dette blitt ønsket velkommen inn, riktignok fortsatt i små, tilmålte porsjoner. Utviklingen går sakte. Ikke alle orker å vente til de omsider får komme inn i varmen, mens det hvite, tynne vestlige fremdeles er normen.
I fjor høst ble det britiske nisjemagasinet The Fat Zine lansert.
«En zine av tykke personer for tykke personer og alle som bryr seg om dem», står det i bioen på Instagram.
Bak prosjektet står to kroppsaktivister; skribent og kunstner Chloé Sheppard og redaktør for Polyester zine Gina Tonic.
Nylig slapp magasinet sin andre utgave, som retter søkelyset på tykke personers forhold til kjærlighet gjennom essays, dikt, intervjuer, kunst og bilder. Kulturblekka Dazed kan fortelle at zinen er blitt møtt med voldsom entusiasme som Tonic beskriver som «helt overveldende og så fantastisk».
Men trenger man egentlig egne plus size-magasiner? Eller bør man heller kjempe hardere for mangfold i magasinene som allerede eksisterer?
Melk & Honning spurte to norske kroppsaktivister om saken.
Les også: Influencer Sonja Iren Johnsen om fatshaming og plus size-bevegelsen
Carina Carlsen er influencer via Instagram-kontoen @fetmenfattet med 17k følgere. Hun har en master i empowerment og helsefremmende arbeid, og studerer fat studies. Til Melk & Honning forteller hun at hun forstår spørsmålet, men mener man må skille mellom ønsketenkning og realitet.
– I en ideell verden hadde ingen kropper blitt utestengt, men i realiteten opplever tykke mennesker diskriminering uten at noen anerkjenner at det er det det handler om.
Hun viser til en undersøkelse fra 2019 utført av Harvard som viser at det de ni siste årene har vært en forbedring hva gjelder fordommer mot ulike diskrimineringsgrunnlag med unntak av fettfobi som har økt med 40 prosent.
Carlsen har selv lest Fat Zine, og mener fokuset i magasiner er langt mer enn bare mote og skjønnhet.
– Det er aktivisme, og de fremmer fett som et sosialt undertrykkelsesgrunnlag som ikke løftes frem i main stream-media.
– Sist jeg hadde en kronikk i VG, omhandlet ikke denne fettaktivisme i det hele tatt, men kommentarfeltet var likevel fullt av hvor helseskadelig det er å være tjukk, basert på byline bildet av meg, forteller Carlsen.
– Tykke mennesker slipper ikke til i media uten at det stilles spørsmål ved hvorvidt det er sunt, bra eller at det blir en debatt om fedme og helse.
Hun påpeker at dersom man ser til andre diskrimineringsgrunnlag slik som rasisme, finnes det egne magasiner for melaninrike, uten at det settes spørsmålstegn ved om det er bra eller ikke.
– I fjor dukket magasinet Cocoa girl opp, som har gitt unge jenter verden over en mulighet til å se seg selv som normen. De får se seg selv representert på framsiden av magasinet, uten at noen spør «hvor er de hvite». I hvert fall ikke uten å bli ansett som ekstremt ignorante.
– Og når vi ser hvor sårt etterspurt dette magasinet er, burde bransjen selv ta et tak og jobbe mer inkluderende. Det burde ikke være minoriteten som hele tiden må spørre om lov fra majoriteten, men majoriteten selv som innser at de har gjort feil og rette opp.
Hun mener både Fat Zine og Cocoa Girl er et resultat av at minoriteten er lei av å hele tiden måtte kjempe for at majoriteten skal se de, når majoriteten ikke egentlig er interessert.
– Å ha Tess Holliday på framsiden en gang i skuddåret er ikke representasjon i min bok. Det var jo heller ikke uten kritikk, og motemagasinene har vært svært forsiktige med å bruke tykke modeller i ettertid.
– Jeg husker med gru da tidligere Elle-redaktør, Signy Fardal var kjapt ute med å si at Elle ikke var noe «plus size-blad» etter at de hadde en modell i størrelse 46 på framsiden for noen år siden.
– Sånne utsagn gjør at jeg ikke føler meg velkommen, og ikke gidder å kjøpe bladet. Og hvorfor skulle jeg det? For å se på en rekke mennesker som ikke ligner meg selv og som jeg aldri kommer til å bli seendes ut som?
Les også: Influencere mener kommentarkulturen på TikTok er giftig
Carlsen mener at ved å lese magasiner som Fat Zine styrkes samholdet i den gruppen som føler seg ekskludert.
– Det blir empowerment på individ- og gruppenivå. Som tenåring så jeg ekstremt lite mangfold, og det er først når jeg aktivt har søkt dette i voksen alder at jeg har funnet det. At dette mangfoldet nå er lettere tilgjengelig og litt eksklusivt er ganske kult, synes jeg.
Influenceren mener noe av det mest positive med å ha egne plus size-magasiner er at du får se deg selv som normen.
– Mye av problemet med dagens motebilde, og den representasjonen vi får, uavhengig av kropp og kjønn, er konvensjonelt vakre mennesker. Hva gjelder tykke kvinner som kommer på trykk er de som regel timeglass med smale ansikt.
– I tillegg er blader som Fat Zine fulle av kunnskapsformidling, de har intervju med forskere, og så videre. Det er mye bra i disse bladene som ikke når media, men som kan være med på å skape et bedre selvbilde og en bredere forståelse for tykke kropper. Og kanskje viktigst av alt – du oppdager at du ikke er alene.
Gisella Francisca: – En radikal og fettpositiv publikasjon baner vei
– Magasiner som Fat Zine er viktige ikke bare innen mote og forbruk, men også fordi det er en radikal og fettpositiv publikasjon som baner vei slik at andre magasiner kan begynne å portrettere fete mennesker på en flerdimensjonal, kunstnerisk, smart og god måte, sier influencer Gisella Francisca.
– Det er noe med det å vise frem fete mennesker på en positiv måte, fremfor å fortsette å fremme en stereotyp der de alltid er glade, søte og tilgjengelige.
Francisca er kroppsaktivist, makeup-artist og ambassadør for Mer av Oslo. Hun er opprinnelige fra Brasil, men har bodd i Norge siden 2013.
– Når jeg leser Fat Zine opplever jeg et nytt nivå av representasjon. Det er fordi det føles annerledes enn det man pleier å se, nemlig standard plus size-kvinner kledd i designerklær fra topp til tå slik som vanlige modeller, bare større. Det å ha et magasin dedikert til fete mennesker er noe helt annet. Her ser man at ikke-stereotypiske fete kropper blir portrettert på en positive måte i en kontekst full av kreativitet.
Les også: Curvy-modeller: Hva med mennene?
– Jeg synes publikasjoner for fete mennesker er både nødvendig og relevant.
Ifølge influenceren er argumentet med at «alle bør kunne vises i ett og samme magasin» helt utopisk, selv om hun skulle ønske det kunne være sånn.
– Jeg har levd lenge nok til å forstå at det muligens kanskje aldri vil skje. Så det å bruke det som et argument gir ikke mening. Det går hånd i hånd med det å tenke at å ha et magasin for fete bare vil ende med å ekskludere i stedet for å inkludere.
– Som en fet og svart person i et europeisk og hvitt land forstår du kjapt at dersom dette stedet ikke er ment for deg eller står klar til å ønske velkommen det du representerer, må du skape ditt eget space der du kan inkludere folk i samme situasjon.
Å lese magasiner som Fat Zine gir henne følelsen av at ting er mulig å få til.
– Kanskje disse publikasjonene også kan fjerne de negative konnotasjonene ved adjektivet «fet»?
På spørsmål om hva som ville skjedd dersom man lanserte et eget magasin «for tynne», påpeker hun at det simpelthen er alle motemagasiner som finnes. Og at det har vært slik siden de første av denne typen magasiner kom på markedet.
– De som tror det ville vært det samme å lansere et plus size-magasin som et «tynt» magasin, er trolig de samme som tror på reverse racism.
Francisca mener at det innen både mote og skjønnhet fortsatt er det eurosentriske skjønnhetsidealet som er det dominante.
– Jeg tenker ofte på om det vi ser på som vakkert er vakkert eller om vi mangler det kritiske blikket som gjør at vi ser forbi all bullshit vi har blitt opplært til.
Hun mener motemagasiner har pushet det eurosentriske skjønnhetsidealet på en sånn måte at de som ikke når opp til den standarden har følt seg verdiløse.
– Det var først i 2011 at man så det første «plus size»-coveret. Det var hos Vogue Italia, og modellene er ikke engang fete. De representerer bare nok et snevert skjønnhetsideal; en type fete jenter som mainstream media har godkjent; curvy, smale midjer, store hofter og proporsjonerte kropper.
Francisca forteller at hun selv hadde en drøm om å starte et magasin for fete.
– Jeg prøvde å få til noe da jeg først flyttet hit, men det ble aldri noe av. Men jeg hadde virkelig elsket å jobbe med andre kreative på et prosjekt som dette for norske lesere.
Les også: Hva er status for «plus size»-modeller i Norge?
Landsforeningen for overvektige: – Ingen tar skade av å se et mangfold av kropper
Mari-Mette Graff er leder for landsforeningen for overvektige.
Når det kommer til fat zines eller magasiner for plus size, mener hun én ting ikke nødvendigvis utelukker det andre.
– Jeg mener at magasiner både må speile verden og den målgruppa de har. Så da er spørsmålet: Hvem er målgruppen? Ideelt sett betyr det at hvert enkelt blad bør vise et representativt utvalg av det mangfoldet som finnes rundt oss, enten dette handler om kroppsstørrelse, kjønnsidentitet, etnisitet eller funksjonsvariasjoner.
– Samtidig er det ikke noe i veien for at magasinhyllene fylles opp av magasiner for spesielle grupper. Det ser vi allerede både i forhold til kjønn, interesser og fag.
Ved å vie all oppmerksomhet til plus size, opplever mange en følelse av aksept de ikke finner andre stede, mener Graff.
– I tradisjonelle motemagasiner gjøres det ofte eksplisitt nummer av at man vi gir pluss size oppmerksomhet. Det til tross for at majoriteten av norske kvinner har overvekt eller fedme. Slik bidrar man implisitt til å se på plus size som et avvik fra normen. Og samtidig at store damer nærmest bør være takknemlige for at de får lov til å ta plass.
Hun skulle gjerne sett noe liknende på det norske markedet.
– Ja, absolutt! Mangfold er ikke farlig. Ingen tar skade av å se et mangfold av kropper som gis en naturlig plass i samfunnet.
Les også: Hvordan er det egentlig å være multikulturell influencer i Norge nå?
