– Ikke så rart at det har vært dårlige kår for en allsidig og kritisk motejournalistikk, sier Ragnhild Brochmann.
Hun ble en bobler under årets mote-Norges mektigste-kåring og er Estetikeren som svarer på store og små spørsmål fra Morgenbladets lesere. Nylig vant kunst- og motekulturhistoriker Ragnhild Brochmann den prestisjefylte Arne Hestenes’ journalistpris, bedre kjent som Hestenesprisen.
– Prisen er så vidt jeg vet den eneste rene kulturjournalistprisen i Norge. At den finnes og holdes i hevd er derfor en viktig anerkjennelse av et felt som stadig trappes ned, og blandes opp med stadig større doser kjendiskultur, sier Ragnhild Brochmann til Melk & Honning.
– Med andre ord: Prisen er ikke bare stas, men et nyttig argument for alle som mener at kritisk kulturjournalistikk ikke er en pille som må sukres for å være søt. Men en av de mest appetittvekkende måtene å adressere komplekse samfunnsspørsmål på. På den måten er Hestenesprisen med på å løfte frem verdien av produktiv autoritet også i kulturfeltet, tenker jeg. Og det er bra!
Juryens begrunnelse er følgende:
Arne Hestenes hadde elsket tekstene til årets prisvinner.
Kunsthistoriker, motehistoriker og Morgenbladet-spaltist Ragnhild Brochmann kler seg i språket som om hun skal på fest. Gjennom sine faste Morgenbladet-oppdrag dyrker hun den presise spalten, hun vet at djevelen ligger i de språklige detaljene og hun ser på det andre kan oppfatte som hverdagslig og ubetydelig med et åpent, nysgjerrig og analytisk blikk.
I 2020 er den visuelle kulturen altomfattende. Vi bruker opp mot fem timer om dagen på mobilen. Men i kulturjournalistikken fokuserer kritikken fortsatt på de gamle stolpene, litteratur, musikk, film, tv, kunstutstilllinger. Brochmanns prosjekt er derimot helt unikt. Hennes kritiske blikk er vendt mot det vi ser hver dag – og dermed nesten ikke legger merke til. Om det er om vestkantens hang til beige frakker i spalten «Estetikeren», eller om det er et nytt blikk på en gammel by i sommerspalten «Oppdragelsesreisen».
Men uansett hva teksten handler om, går hun like analytisk, kunnskapsrikt og spissfindig til verks. Hun ser oss utenfra, pirker borti oss, dissekerer kulturen vår. Tekstene hennes begynner kanskje med noe vi andre oppfatter som helt hverdagslig, og ender som regel med å si noe om sant om den visuelle kulturen vi omgir oss med. Hun stiller små spørsmål, men kommer med store svar.
Og hun gjør det med språklig bravur.
Brochmann synes det er hyggelig at tekstene hennes settes pris på. Men enda viktigere – at prosjektet hennes sees. Å «være med på å løfte moten og den visuelle kulturen inn i det offentlige ordskiftet».
– Og det er ikke bare bra for meg, men for alle som jobber med det visuelle feltet generelt, og moten spesielt. På den måten får vi vist frem at generelt kulturinteresserte folk ønsker seg kritiske saker også om mote. Og ikke minst: At folk – lesere og lyttere – ønsker seg et språk som gjør at de kan omtale mote og design på samme nivå som film eller musikk.
– At de ønsker seg tilgang på en samtale som gjør at de føler seg som kompetente kulturlesere istedenfor ambivalente forbrukere når de ser en ny trend komme nedover gata. Eller kjenner tusen uanmeldte følelser presse seg frem i møte med valg av ny kjøkkeninnredning – eller ser et nitrist prøvekjøkken utstilt på Ensjø.
Mote som ekskluderes fra kulturjournalistikken
Det er liten tvil om at mote ikke blir anerkjent som et kulturuttrykk på lik linje med annen kulturjournalistikk. I hvert fall ikke her til lands. Men hvorfor er det blitt slik?
– Det handler om mange ting. Om en norsk designbransje som historisk sett har sittet litt for kjært mellom kunsthåndverk og industri, og mellom kunst og kommers. Om et motedesignyrke som per dags dato ikke har noen ordentlig stipendordninger, sier Brochmann.
– Om et Norge som en gang hadde masse konfeksjon, masse kunnskap og skikkelig gode sømatelierer. Men som etter at industrien ble flyttet ut av landet ikke fikk helt til å lage en god grobunn både for mote med stor M og store kommersielle merkevarer.
Hun forteller om merker og moteuker som «har steget, sunket og endret form, mens våre danske og svenske naboer på ulikt vis har klart å befeste moten både som en nasjonal kulturkapital og en storøkonomi».
– Her har også det vært synergieffekt i vår favør selvsagt, men ingen tilsvarende kulturell og mediemessig forankring. Med det mener jeg overhodet ikke at alt naboene våre har gjort har vært bra. Men at Norge ennå ikke har knekt koden som handler om å vise at mote er både brennheit næring og avansert kultur.
Ragnhild Brochmann: – Dårlige kår for en allsidig og kritisk motejournalistikk
Brochmann mener mye bra er blitt gjort med næringsbiten de siste ti årene.
– Men for at folk skal ville investere følelser og penger i plagg og merker, og aviser skal ha lyst til å skrive, ja, så må det også sirkulere spennende og tilgjengelige historier som ikke bare handler om suksess og trendteft, men om hvorfor designere og gründere tegner og skaper som de gjør, sier hun og fortsetter;
– Om hvordan det de lager bidrar til, og inngår i, større kulturelle og samfunnsmessige sammenhenger. Kort sagt – jeg tror vi trenger flere fortellinger om skapende folk i feltet som ligner på de publikum kjenner fra filmen, litteraturen og musikken.
Hun mener man trenger flere navn og livshistorier å henge faget på.
– Legger vi til at vi inntil nylig knapt hadde et utdanningstilbud hvor man kunne lære seg mote som akademisk fag eller journalistisk praksis, da er det ikke så rart at det har vært dårlige kår for en allsidig og kritisk motejournalistikk. Og altfor gode kår for rødglødende løpere, kjendiser og kjoler.
Hun mener imidlertid at magasinet DN har både Jorun Sofie Fallmo Aartun, Ida Eritsland og Anders Kemp som har vært med å bane vei, i tillegg til Dagsavisens Sissel Hoffeng, blant andre.
Historiske fordommer
– Hva er egentlig forskjellen på mote og andre kulturuttrykk?
– Forskjellen er at den kommer med et helt spesifikt sett med historiske fordommer. At den er feminin, overfladisk, lettsindig, triviell og derfor ikke viktig.
Hun forteller at samtalen, ikke minst innenfor akademia, har kommet langt siden 80-tallet.
– Men fortsatt ligger disse fordommene rundt feltet som en klamp om foten. Som en slags taus pinlighet. Og hva betyr det i et land som Norge, hvor det finnes svært få kjente mote-rollemodeller, særlig på kultursida?
– Jo, det betyr at vi som jobber med feltet ikke bare kan skrive at det er viktig, men stadig må forteller skeptiske lesere hvorfor det er det. Alle har hørt om Vivaldi, Bob Dylan og Beyonce og vet sånn circa hva det går i. Helt sånn er det ikke med Paul Poiret, Elsa Schiaparelli og Virgil Abloh.
(Konstruktiv) kritikk av norske motemagasiner
Rett før sommeren tok Ragnhild Brochmann for seg innholdet i norske Costume – som hun omtalte som «å komme til et fraflyttet sommerhus», og ELLE, som var «som en drøm båret av lav selvtillit, lite penger og en ubehagelig vag idé».
Hun ønsket med det å åpne opp til dialog. Hva tenker hun om diskusjonen hun startet?
– Til ELLE og Costumes forsvar tenker jeg at det ikke er gøy å få kritikk når det ikke finnes noen tradisjon for det. Og stor kudos til Kine B. Hartz (sjefredaktør i Costume, journ.anm) for å stille til fysisk debatt!
– Samtidig viser dialogen så langt en angrep-er-det-beste-forsvar-tilnærming som sitter godt med det norske motefeltet slik jeg kjenner det. Nemlig at det er masse kunnskap ute og år, og at det snakkes og menes mye, men at det er vanskelig å få til en samtale som er tuftet på saklig uenighet, istedenfor personorientert meningsutveksling.
Hun tenker den store diskusjonen som hun har ønsket seg så vidt har begynt.
– Og så håper jeg inderlig at folk – designere, skribenter, redaktører – har lyst til å slenge seg på, uansett synspunkt, neste gang Melk & Honning ringer rundt for å høre hvilke tanker som rører seg.
– Først når det føles trygt å være uenige kikker vi på begynnelsen til den diskusjonen vi vil ha. Nemlig en som er åpen og saklig og som anerkjenner at feltet trenger mange ulike stemmer for å høres godt utover – ikke minst der skepsisen gror.
