«Hva må til for at en tjukk hovedrolle skal få lov til å flørte, snuble og sjarmere seg gjennom Paris?»
Emily in Paris med Lily Collins går sin seiersgang på nettet om dagen. Netflix-serien folk elsker å hate er en av de saftigste snakkisene på sosiale medier om dagen. Og får uttrykk som hate-watching knyttet til seg.
For internasjonale medier ber folk styre unna, franskmennene er dypt fornærmet over karikaturene i dramedieserien og moteverdenen er generelt skuffet over hovedrollens «parisiske» garderobe som betegnes som «très cliché» og «noe tatt ut fra en TikTok-algoritme».
Bak Emily in Paris står Sex & Singelliv-produsent Darren Star som tok tv-seerne med storm på slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tallet. Dermed skulle man kanskje tro at den nye serien satt til drømmende Paris er minst like banebrytende og aktuell. Men hvor woke er egentlig Emily in Paris? Ikke veldig, skal vi tro ekspertene.
Fedme-noia
I 2020 skal og bør mangfold være obligatorisk. Og det i alle former når det kommer til både kjønn, alder, etnisitet, kropp og legning. Emily in Paris har to karakterer som er svarte eller av asiatisk opprinnelse. Og et par som er 50 år pluss. Men der stopper det også.
Vogue var tidlig ute med å påpeke at «en tjukk jente aldri kunne spilt seriens hovedkarakter», og mener den «kickstarter det hele med et fedmefobisk bang».
«(…) Når Emily møter sin nye sjef, Monsieur Brossard, er han kjapt ute med å lire av seg en rekke tirader myntet på Chicagos deep-dish pizza, og klager: ‘Menneskene der er så tjukke. Hvorfor er de så tjukke?’»
Også Emilys iskalde sjef Sylvie, en fransk utgave av The Devil Wears Prada sin Miranda Priestly legendarisk spilt av Meryl Streep, klager over Chicagos «ekle mat».
«Og før du vet ord av det, er vi inne i en evig runddans om USAs fedmeepidemi», skriver motemagasinet og fortsetter; «’Kanskje slutte å spise’, foreslår Sylvie. Og når Emily nervøst påpeker at sigarettene Brossard røyker dreper, avfeier hun det raskt – sigaretter er tross alt en form for nytelse, noe franskmennene er godt belært i. Mens mat er kun nok et eksempel på amerikanernes mangel på selvdisiplin».
Vogue påpeker at serien ikke nødvendigvis hyller de franske karakterenes fedmefobi, men at det i nok en tv-serie med tynne kvinnelige hovedroller, treffer annerledes.
«Hva må til for at en tjukk hovedrolle skal få lov til å flørte, snuble og sjarmere seg gjennom Paris?», spør magasinet, som likevel understreker at det ikke er noe galt med den 31 år gamle hovedrolleinnehaveren Lily Collins’ slanke kropp.
«Det som er hårreisende er å leve i et samfunn hvor serier som Shrill er unntaket, mens Emily in Paris er regelen; selv i 2020, så blir tjukke mennesker – som utgjør nesten halvparten av alle amerikanere – fremdeles mest sannsynlig brukt i et avhumaniserende språk i serier som viser tynne menneskers rare utnyttelser, istedenfor å få sin egen historie».
Gammeldagse holdninger
Det er ikke lenge siden FOMO var høyst reellt. I dag er det derimot en tendens til JOMO, nemlig gleden av å gå glipp av noe, som gjelder. I et samfunn hvor stadig flere blir utbrente og syke av stress, er det blitt større fokus på å logge av, senke skuldrene og si nei – og ikke minst å ikke skamme seg over det.
Emily in Paris ser imidlertid ut til å gå imot denne holdningen.
For hovedrollen Emily handler livet om å jobbe (og jogge). Hun er på 24/7, og bruker enhver anledning til å pitche inn en jobbidé. Når hennes franske kollegaer påpeker at de jobber for å kunne leve, er det ingen tvil om at Emily lever for å jobbe – forøvrig nok en klisjé om forholdet mellom franskmenn og amerikanere slik det blir fremstilt i suksesserien.
«Nesten all den tid Emily er våken, er hun oppslukt av jobben sin, og jobben hennes handler ikke om å hjelpe folk med å lykkes, det handler om å hjelpe merkevarer», skriver The Verge.
«Hennes amerikanske go-getter-holdning betyr at enhver romantisk kveld eller hyggelige getaway er et improvisert pitch-møte som bare venter på å skje, hvert glimt av parisisk sjarm bare en mulighet til å øke sin følgerskare på sosiale medier, og hvert vennskap kun en ny bit av networking».
Magasinet mener Lily Collins’ karakter er den typen man må tvinge til å dra på ferie, og når hun først drar, sender hun «hjelpsomme» tips til kollegaene om hvordan de kan lykkes på jobb mens hun er borte.
Er Emily in Paris skrevet av godt voksne?
Det kan også virke som at Netflix-suksessen er skrevet av en gjeng 50-åringer. Bustle mener nemlig at Emily in Paris har en rekke feil gjennom hele plottet og manuset, som en ung manusforfatter fra millenniumsgenerasjonen aldri ville ha begått.
(Darren, som er 59, har skrevet tre av episodene til dramakomedien, mens resten er fordelt på åtte forfattere; fem kvinner og tre menn.)
At Emily bruker ordet cybersex mener magasinet er nærmest hårreisende. Og replikker som «jeg ville ha bon-appet-EAT han» om Emilys franske nabo og flørt, er helt på jordet.
Magasinet slakter også hovedrollens ekstremt dårlige sosiale medier-evner – til tross for at hun skal være en SoMe-ekspert. Bustle har lite troen på måten hun øker fra 48 følgere på Instagram i dét hun ankommer Paris til 20 000 kun med «dårlige selfies, enslige hashtags captions og Boomerangs».
Hele serien oser av «skrevet av voksne»-kvalitet, mener Bustle, som nevner flere pinlige blemmer. Som når Emily er involvert i en stor moteskandale som ender opp i de internasjonale nyhetene, våkner hun opp til 27 ubesvarte anrop og kun fire tekstmeldinger. De fleste vet at unge mennesker i 2020 generelt gruer seg til å ringe noen. De tekster heller. Eller vent; de snapper eller DM-er.
«Hvis de ville at hennes opplevelser skulle kunne relateres til den virkelige verden, om så på et helt basic nivå, ville de vist at hun tok i det minste mer enn ett bilde før hun bestemte seg for et bra et», skriver magasinet og fortsetter;
«Enhver person med noe kunnskap online vet at man ikke kan bruke hashtag med apostrof (virkelig, Emily?). Dessuten, de hashtag-captionene funker ikke. Emily ville aldri gått viralt for å ha tatt et bilde av seg selv mens hun spiste croissant i Paris. Tusenvis av jenter studerer utenlands hvert år.»
Les også:
