Ettersnakk: Statusrapport og fremtidstanker om Oslo Runway

– Jeg gleder meg egentlig for første gang på ordentlig. Det føles som det bobler litt nå og at det endelig er en selvsikkerhet på den lokale norske motescenen, fortalte Anders Kemp i forkant av Oslo Runway, da vi laget en sak om motefolkets forventninger.

De fem vi forhørte oss med den gang var utelukkende generelt positive til Oslo Runway som et tiltak for å løfte norsk mote en del hakk. De uttalte at hele eventet tidligere har fremstått meget profesjonellt og strømlinjeformet, og at motebegivenheten har blitt merkedager i deres kalendere.

I forbindelse med det prosjektleder Ditte Kristensen uttalte i media i forkant av Oslo Runway angående det kritiske behovet for sponsorpenger til neste runde, uttalte journalist i DN Jorun Aartun at hun håpet å se flere politikere, investorer og næringslivstopper på benkene rundt catwalken denne gangen. Bare få dager før Oslo Runway ble det kjent at Steen & Strøm slang seg på som en av hovedsponsorene, men selv om de er med til neste gang også er ikke det alene tilstrekkelig for at skuta skal fortsette å seile frem.

Bilde: Jorun Aartun

– Det er trist om noen skarve millioner skal sette en stopper for fremtiden til Oslo Runway.(…) Det er både overraskende og synd hvis sponsorene uteblir, og vitner isåfall om at bransjen fortsatt ikke har lykkes med å bygge en bro mellom designerne og næringslivet, fortalte Aartun.

Den fremtidige suksessen til Oslo Runway står og faller selvfølgelig på lokale aspekter, nivået på designerne, lokale investorer og sponsorer, at det motefolket i Norge møter opp, hyller, heier og deler på sosiale medier, og at dette, i kombinasjonen med en aktiv jobbing fra This is Pr sin side, i stigende grad fører til at folk i den internasjonale moteverdenen gidder å ta turen hit i en allerede hektisk kalender.

Før denne helgen publiserte Business of Fashion som gjestet moteukene i Stockholm og København – men ikke Oslo – en sak kalt «Finding a new angle on fashion weeks – The future of second-tier fashion weeks like Copenhagen and Stockholm hinges on consolidation, specialisation and innovation.».

Der diskuterer journalist Robin Tellery-Pratt hvordan man kan lokke til seg den internasjonale motesfæren, og spesielt innkjøperne, til disse såkalt «andre nivås» moteukene i Skandinavia, i en tid der det globalt er kommet flere og flere moteuker til, fra Seoul til Mumbai til Berlin.

Hun siterer både Malene Birger og Carin Rodebjer på at Norge, Sverige og Danmark bør holde hender og danne én stor «skandi-moteuke» for å kunne ha en sterkere posisjon og attraksjon internasjonalt. Ellers, blir det sagt, er hver og en av dem nødt til å rendyrke en tydeligere stemme uttad – nærmest bedrive en aktiv branding av moteuka – med et klart fokusområde, enten det er at designerne i hovedsak lager bærekraftig mote, framtidsrettet mote eller annet.

Både Oslo Runway og den norske motebransjen er fremdeles unge og små, og vi har mye å lære og et stort utviklingspotensiale.

For at vi skal danne en god grobunn for en sterk og fruktbar fremtidig motebransje i Norge, mener Melk & Honning det er viktig å innhente synspunkter fra ulike motepersonligheter som kommer med konstruktiv kritikk når det gjelder såpass viktige ting som en egen moteuke.

Vi har derfor snakket med folk som deltok og var til stede på Oslo Runway om det synes de gjorde det bra og mindre bra – og om en norsk moteuke faktisk har livets rett.

Bilde: Tom Wood – Fw’17

– Det er opp til oss å lage ting som fenger de store massene der ute.

– Jeg synes Oslo Runway har vært kjempeflinke når det kommer til dette med å invitere internasjonal presse, influencers, streetstyle fotografer og innkjøpere. Det er likevel selvfølgelig vi som merkevarer sitt ansvar å lage kolleksjoner som er interessante nok til å skrive om i internasjonal presse. Det er opp til oss å lage ting som fenger de store massene der ute, forteller Mona Jensen, designer av Tom Wood, som hadde sin første motevisning noen gang under Oslo Runway, onsdag forrige uke.

Hun mener den norske motescenen fremdeles er såpass ukjent at de færreste internasjonale innkjøpere vet at den finnes, og at hun får inntrykk av at flere etterlyser én skandinavisk moteuke, fordi mange føler det er mye å skulle reise til både Stockholm, København og Oslo.

Bilde: Mona Jensen/Privat

– De store internasjonale innkjøperne prioriterer naturlig nok de store byene der de kan slå flere fluer i en smekk, for eksempel Paris, New York og Milano. Innkjøperne fokuserer på effektive møter i showroom, og prioriterer kun visningene til de største merkene som setter føringer på fremtidige trender. Dersom Norge skal komme i den posisjonen, må vi også lage kolleksjoner som er mer fremoverlente. Der har vi et stykke å gå, mener Jensen.

Elisa Mollatt, som er markedssjef i ByTimo, mener på sin side at Oslo Runway allerede har klart å friste mange innkjøpere til å komme.

– Jeg vil si at rundt 50% av de som satt i publikum på vår visning i år var innkjøpere, og det inkluderer også internasjonale innkjøpere. Det er en miks av både potensielle og eksisterende innkjøpere, og de kommer fra Kina, Japan, Usa og Storbritannia. Dette har Oslo Runway gjort superbra, sier Mollatt.

Hun mener det bare er mer og mer internasjonal presse og innkjøpere som kommer.

– Det å ha motevisningen under Oslo Runway er en kostbar affære, men det er verdt hvert øre når man tenker på hvor mye man faktisk får ut av det; ett fantastisk sett med materiell som vi bruker for å nå ut til innkjøpere og presse over hele verden. Visningene våre under Oslo Runway har har åpnet opp mange dører for oss globalt, forteller markedssjefen.

Martine Lunder, som er sjef for VG sin motesatsning MinMote, mener noe av det Oslo Runway har gjort aller best er det å klare å fjerne kjendisfjaset som tidligere var rådende under Oslo Fashion Week, og faktisk fokusere på moten.

Bilde: Martine Lunder/Privat

– Men skal de overleve og vokse må de som alle andre klare å hente inn kapital sesong etter sesong. Arrangørene har jo vært tydelige på at de har et sterkt ønske om statsstøtte – slik moteuken i København får. Dog har ikke kulturminister Helleland villet love det. Det kan man selvsagt kritisere henne for, men jeg tror også Oslo Runway har potensiale til å engasjere politikerne mer, forteller Martine Lunder, lederen for VG sin moteside, MinMote.

Hun mener også at arrangøren kanskje kunne brukt hakket mindre ressurser på å samle et knippe bloggere i en suite med sponsede frisører og grønne smoothies for så å kjøre dem fra visning til visning i skytteltrafikk.

– Men det er sikkert bloggerne uenige i, forteller Lunder med et smil om munnen.

Behovet for en egen norsk moteuke – og konstruktiv kritikk.

Hege Aurelie Badendyck, som tidligere var sjefsredaktør for Costume og nå er kreativ konsulent for blant andre FWSS, vil helst ikke fokusere på feilene og manglene ved Oslo Runway, men heller hvordan vi kan få den til å overleve.

Hun mener det ikke nødvendigvis er slik at alle byer skal ha krav på sin egen moteuke, og at moteukene i Stockholm og København med fordel kunne samles under ett.

– Det kan jo være mulig at det også bør skje med Oslo på sikt, men ikke på det stadiet vi er nå i norsk motebransje. Vi har så kort motehistorie og trenger en arena der vi sammen kan gro og vokse og bli stødigere og dyktigere på hjemmebane, for så å sette fokus på å få norsk mote på det internasjonale kartet, forteller hun.

Sonia Uppal, motejournalist og nettansvarlig i Costume, støtter tanken om at man i lengden samler alle moteukene. 

– Da kunne vi ha vist det aller beste de tre landene hadde å by på, for å styrke nordisk mote som en helhet og ta en tydeligere posisjon globalt. Men enn så lenge er Oslo Runway et viktig tiltak for den norske motebransjen, mener Costume-journalisten.

Admir Batlak FW’17

Signy Fardal har sittet i sjefsredaktørstolen hos norske Elle i hele 18 år, som nylig meldte at de ikke får fornyet avtalen med Egmont. Dermed hadde hun selvsagt fast plass på front row under Oslo Fashion Week sine ni år, før det ble lagt ned i 2013. Det samme gjelder nå med Oslo Runway.

Bilde: Signy Fardal/ Via Elle

Hun er enig i at dette initiativet er veldig viktig for norsk mote, og at kvaliteten på arrangementet er like høy som hos de andre skandinaviske moteukene.

– Dessverre tror jeg likevel ikke vi har store nok norske designere til å lokke de store innkjøperne og magasinene hit enda, forteller Fardal.

I en såpass liten motebransje som den norske kan selv konstruktiv kritikk bli møtt med mye sure miner, og det kan derfor være vanskelig å tørre å si noe.

Vixen-redaktør Ida Einarsdottir mener det er lett å skryte av den nye, norske moteuka. For henne var det masse positivt med denne rundens Oslo Runway, men én ting som ikke fungerte så bra var Munchmuseet som venue.

– Da det ble annonsert som visningsarena tidligere i år gledet jeg meg over møtet mellom mote og kunst, og var spent på hvordan det ville fungere i praksis. Dessverre fungerte det ikke som forventet. Det kan ha vært en slags kombinasjon av at det er langt borte og litt kronglete å komme seg dit og ikke minst det faktum at det bare var to visninger som ble holdt der slik at man aldri helt fikk følelsen av venuen, forteller Einarsdottir.

Hun er en forkjemper for at Oslo Runway skal fortsette å eksistere. Likevel mener hun det er viktig at vi må prøve å etterstrebe å rette et kritisk blikk mot det hele og påpeke forbedringspotensialet.

–Det handler ikke om å være kritisk bare for å være det, men å komme med konstruktive tilbakemelding til arrangørene – noe de også selv har etterspurt. Vi må ha en sunn diskurs om hva som fungerer og ikke, og om vi i det hele tatt trenger en moteuke og i hvilket format den skal være i, ettersom motebransjen som helhet er i en drastisk endring, konkluderer Einarsdottir.

Hovedbilde og forsidebilde: Camilla Brændgaard/Oslo Runway