I dag morges kl.11 gikk startskuddet for Oslo Runways andre dag. De gjenværende syv visningene ble i hovedsak vist på Sentralen, med enkelte off schedule-lokasjoner.

Som vi forklarte i gårsdagens anmeldelser ønsker Melk & Honning å ta den norske motebransjen på alvor. For at vi skal heve nivået og ha mer å hamle opp med internasjonalt må det være rom for motekritikk.

Vi har derfor valgt å gjøre det på den måten at et ekspertpanel anmelder majoriteten av visningene. Disse har alle sammen lang erfaring i bransjen, og god kunnskap om motedesign. Men – I og med at den norske bransjen fremdeles er liten og alle stort sett kjenner alle, ønsker vi fremdeles å holde panelets meninger anonyme.

De seks vi har valgt ut er: tidligere redaktør for Costume og nå kreativ konsulent Hege Badendyck, journalist for D2 Anders Kemp, motejournalist for Costume og Finansavisen Fashion Alexandra Sæthran, motejournalist Lars Midtsjø, og moteviter, stylist og grunnlegger av byrået 8392 Ida Eritsland.

 

MOODS OF NORWAY

Moods of Norway ble etablert i 2003 av Peder Børresen og Simen Staalnacke. Siden den gang har merket blitt forbundet med sine mønstrede dresser og stadig humoristiske bruk av norske referanser. Ettersom hypen la seg og de knallbongbongete-dressene ble «ut», satte de tilsynelatende i gang en søken etter en ny identitet, og er nå i ferd med å finne ut hva det nøyaktig skal være. Den forrige kolleksjonen var inspirert av de norske fjellhotellenes gylne æra med en The Grand Budapest Hotel-vri. Kolleksjonen som ble presentert tidligere i dag i Sentralen bar et casual preg med elementer fra 80-tallet, accessoirer vi har sett mye av de siste årene som chains og flashy, sporty sneakers og en mini-hyllest til Anette Stai.

Dette mener ekspertpanelet:

– Moods of Norway har kommet seg betraktelig med årene. Jeg liker referansene til 80-tallet, hyllesten til norske helter og inngangen som minner om drivhus. Et stort pluss går til Storm Pedersen, som stylet det hele. Sammensetningen av antrekkene er med på å løfte kolleksjonen enormt.

– Herreklærne synes jeg det er vanskelig å si så mye om. Det var to fine blå dresser, men de fleste looks’ene minnet mest om utgått, flere år gammelt, lavpriset preppymote. Selv om Moods gjennom mange år har fått en del pes for å satse for mye på kjendiser og baluba, tok jeg meg i å tenke: så digg det hadde vært om Ari Behn hadde kommet ned catwalken i en oppkneppet Hawaii-skjorte og hvite bukser nå. Kvinneklærne var noe sharpere. Søt den lange blå byTimo-aktige kjolen Anna Skavlan gikk i, og den rosa overdimensjonerte sløyfen var også morsom. Hovedinntrykket er likevel at det meste føltes litt gammelt og visjonsløst.

– Denne kolleksjonen er i tråd med det de har forsøkt på de siste 3 årene. Eldre, mer fokus på materialer og mindre på enkle logoer eller slapstick humor. Moods har for meg alltid representert ur-nordmannen: En enkel sjel, hvis mangel på kultur har blitt kompansert med overdreven kjærlighet til norsk skog, natur, vafler og traktorer. Og dette har de lykkes med. I år har ur-nordmannen tatt på seg et slips, som et desperat forsøk på å passe inn i på kontinentet. Selv om klærne er relativt enkle og lavmælte, klarer de ikke å slippe helt taket på den ukultiverte nordmannen: t-skjorte med Anette Stai påskrevet, artige kombinasjoner som shorts og dressjakke, knestrømper og klumsete accsesoarer. DNAet til ur-nordmannen avslører at han ikke er mer enn en ironisk 16-åring i motesammenheng. Jeg har aldri likt ur-nordmannen, og kommer aldri til å like han/henne.

CATHRINE HAMMEL

Cathrine Hammel etablerte sitt selvtitulerte merke for 20 år siden, i utgangspunktet bare som et t-skjorte-merke. Siden den gang har merket blitt synonymt med basisplagg og eksklusivt strikk og, som Tom Wood, blitt populært blant annet i Japan. Hun hadde sin første visning på Oslo Runways program i august i fjor. Kolleksjonen som ble vist frem ved lunsjtider på Sentralen i dag var var full av de rene, feminine linjene Hammel er kjent for, med varme toner av rosa, blått, gult og brunt, innslag av tyll og fleece.

Dette mener ekspertpanelet:

– Dette var en nedtur sammenlignet med fjoråret. Jeg klarte ikke å forstå set-designet. Det virket tilfeldig, lite gjennomtenkt og reflekterte ingen ting i kolleksjonen slik jeg kunne se det. Jeg synes hun gjorde det så enkelt og elegant i fjor, og jeg har alltid ganske høye forventninger til Hammel, men Ok: Hammel sine klær er jo enkle i sitt design. I år så det mildt sagt behagelig ut å være en Hammel-kvinne. Selve kjernen (klærne) er jo i tråd med et uttrykk hun har jobbet med i alle år. Det er enkle vellagde klær. Dessverre synes jeg at sammensettingen på denne visningen ikke rettferdiggjorde klærne. Pose-bukser brettet inn i pumps er et rent irritasjonsmoment – både på catwalk og i hverdagen. Stylisten byrde fått tommelen ned av Hammel da denne ideen kom på banen. De billige skoene trekker ned resten av antrekket. Jeg tror Hammel hadde vært tjent med en re-se, der folk kan se klærne på kloss hold.

– Litt svak fargebruk. Mye av de fersken og pudder-tingene som dessverre føles litt last season. Ikke så glad i den wet looken modellene var stylet i heller. Men synes likevel at Cathrine Hammel er den mest elegante i Oslo Runway-segmentet av de som lager klær for, vel, voksne damer. Et par superfine bukser og de transparente antrekkene følger Cathrines tradisjon med tyll, men med en ny frisk vri!

–Hammel er Hammel. Jeg synes kolleksjonen var fin, men ikke mye  nytt her. Likevel så er Hammel en dyktig aktør i den norske motebransjen. Hun har gjort det stort i utlandet de siste årene, noe som tyder på at det hun gjør blir lagt merke til. Jeg skulle ønsker hvert plagg hadde mer edge. Det blir litt for platt for min smak.

TOM WOOD

Mona Jensen grunnla det norske smykkemerket Tom Wood i 2013 med utgangspunkt i kraftige ringer i sølv. I etterkant av at moteredaktøren i japanske Harper’s Bazaar, Yuko Ugori, fikk nyss om merket i 2015 valgte hun å bruke det i flere editorials. I løpet av 2015 poppet derfor smykkemerket opp i 40 japanske butikker, og merket omsatte for 15 millioner kroner. Samme år lanserte Tom Wood også sin første kleskolleksjon både for kvinner og menn, og i 2016 åpnet de sin første egne forretning i Prinsens gate i Oslo. Kolleksjonene de hittil har laget har vært superminimalistiske med tydelige japanske influencer. Dagens visning under Oslo Runway er første gang merket holder en motevisning.

Dette mener ekspertpanelet:

– Ironisk nok synes jeg at det som ikke var laget av denim, var det fineste i kolleksjonen. Kinakragene og workwear silhuettene føltes overdrevet og strebende mot et denimunivers som man allerede har sett tidligere. Dog synes jeg jeansene var veldig fine. De vide buksene oppleves som et friskt pust etter ti år med svenske skinny jeans. Her kommer workwear-inspirasjonen til sin rett. Jeg synes også at ull-kåpene og trykket var veldig spennende og elegant utført. Det mørke universet passer godt til Tom Wood sitt DNA, og jeg synes det var både fint og vågalt med det gule innspillet.

– Tom Woods aller første visning var et av høydepunktene for min del under Oslo Runway. Flott at et merke som en gang satset på ringer har tatt steget og blitt til et livsstilsmerke. Jeg synes det de har jobbet med denne sesongen fortjener karakter 6. Det var en rød tråd gjennom hele visningen, noe jeg tidligere har savnet hos andre designere disse to dagene. Det at de samarbeider med utenlandske (og norske) kunstnere og designere har absolutt sin fordel – kvaliteten skinner gjennom.

– Noen fine denimamtrekk, likte også den gule ponchoen, samt et par kåper og regnjakker med grafisk trykk. Men mye av de basic klærne blir veldig kjedelig i et catwalkformat.

– Dette var et show m stor s. Strålende gjennomført første visning for Tom Wood. Denim-kolleksjonen var jeg veldig spent på. Denim er et tøft marked og ikke det enkleste å levere på, men de innfridde virkelig, og denimplaggene var det absolutte høydepunktet. Herrekolleksjonen er hakket sterkere enn dame, men de er godt på vei til å finne identiteten til Tom Wood-dama også. Gleder meg til fortsettelsen!

BYTIMO

Tine Mollatt startet opp ByTimo i 2004 og i løpet av årene i eksistens har merket hengt i 700 butikker på verdensbasis. ByTimo har en usagt lovnad om å levere romantiske, blomsterplagg med 70-tallsvibber til folket, og holder løftet hver gang. Alt av mønstre, broderier og strikk designes og produseres «in-house». Kolleksjonen som avsluttet Oslo Runways visninger i Sentralen i går kveld ble presentert i omgivelser som kunne minne om Paris en sen høst. Første rad var erstattet av smijerns- og trebenker, lyktestolper og eføy, og tett snø dalte ned og dekket noen av fashionistaene på midtrekka i falske snøfnugg – til noens forergelse og andres latter. Kolleksjonen var tradisjonen tro en parade av blomstersymfonier, blonder og fløyel, med få virkelige overraskelser.

– Visningen åpnet med en rekke enkle looks i sort og hvitt, noe nokså atypisk for ByTimo. Et sekund der var jeg redd de hadde tenkt at «nå skal vi gjøre noe helt nytt», men den gang ei. De nydelige gulvlange, blomstrete kjolene kom etterhvert som perler på en snor. Resten av kolleksjonen blir litt «fyll» for min del. Det hadde vært spennende og sett hva de kunne fått til om de hadde fokusert 100% på kjoler, skjørt, flagrende bluser og kimonoer. Muligens kunne de ha tilført en luksuslinje, og droppet å utvikle kjedelige plagg som den rutete dressbuksen med matchende jakke. Men for all del, vel blåst!

– Jeg hadde helt ærlig begynt å bli litt trøtt av alle de romantiske kjolene til byTimo, men denne sesongen overrasker de med flere plagg som ikke skriker Mollatt. Godt jobbet til hele teamet – jeg synes kolleksjonen var bedre enn mye annet jeg har sett av merket tidligere.