Den fjerde runden av Oslo Runway er i gang. I dag morges samlet motebransjen seg i Munchmuseet til kalasets første visning, som nykommeren Anne Karine Thorbjørnsens sto bak. Deretter fulgte fire visninger til både på Sentralen og i Munchmuseet, før Holzweiler-trioen rundet av dag én i museet for samtidskunst.

Melk & Honning ønsker å ta den norske motebransjen på alvor. For at vi skal heve nivået og ha mer å hamle opp med internasjonalt må det være rom for motekritikk. Vi har derfor satt sammen et ekspertpanel som anmelder majoriteten av visningene.

I og med at motebransjen fremdeles er liten og alle stort sett kjenner alle, ønsker vi fremdeles å holde panelets meninger anonyme.

De seks vi har valgt ut er: tidligere redaktør for Costume og nå kreativ konsulent Hege Badendyck, journalist for D2 Anders Kemp, motejournalist for Costume og Finansavisen Fashion Alexandra Sæthran, motejournalist Lars Midtsjø, og moteviter, stylist og grunnlegger av byrået 8392 Ida Eritsland.

Les også: OSLO RUNWAY: Ekspertpanelet anmelder visningene fra dag 2

ANNE KARINE THORBJØRNSEN

Central Saint Martins-utdannede Anne Karine Thorbjørnsen har tidligere presentert kolleksjoner både i London, Melbourne, Oslo og Stockholm, men dette er første gang hun er med på Oslo Runway-programmet. Etter at hun gikk av med seieren under Bik Bok Runway Awards i august i fjor har deler av kolleksjonen hennes fått hylleplass hos Rare Market i Seoul og de glitrende, fossefall-liknende øredobbene blitt en superhype blant en del norske fashionistas. Selv beskriver hun sitt design som en rekontekstualisering av draperiet gjennom samtidskvinnen.

Kolleksjonen som ble presentert i Munchmuseet i formiddag bar preg av Thorbjørnsens signatur, en forkjærlighet for nettopp drapering, og elementer som den dekonstruerte hvite skjorten, plagg som en gang kunne ha vært en herredress og glitrende smykker kommer igjen som en rød tråd fra Bik Bok Runway Awards-visningen.

Dette mener ekspertpanelet:

– Jeg synes det var synd å se at de identitet-smykkene hennes ble gjenbrukt på noe så lite funksjonelt som håndsmykker? Ellers synes jeg kolleksjonen manglet en rød tråd. Noe neoprent, noe sport (bånd), plutselig hvite tråkletråder (som jeg likte) og kalosjer som minnet om alt annet enn funksjonabelt sport. Likte godt tilbehøret av ryggsekker og Balenciaga referansene. Dette er ikke noe nytt – men jeg følte at hun traff – spesielt fargekombinasjonene.

– Superfint show – spektakulært med Munchs ‘Solen’ som backdrop. Digget den glitzy Studio 54-kjolen med overdrevent slep. Komboen av teknisk bobletøy og elegant kveldsantrekk. Noen av de draperte kjolene så litt hastesydd ut, eller var det et bevisst grep?

– AKT har på kort tid blitt en av bransjens sterkeste stemmer. I fjor vant hun Bikbok Awards, noe som ikke overraskende gjør at kolleksjonen blir ekstra godt lagt merke til. For å være ærlig var jeg mer overbevist i fjor. I år var det litt for mye referanser til det man ser ellers i motebildet. Ikke fullt så originalt som hennes ss17-kolleksjon. Men tommel opp, hun er absolutt en av mine favoritter. Sølvkjolen var fantastisk!

– Anne Karine viser at hun (kanskje) er best i klassen – her har vi å gjøre med en designer av internasjonalt kaliber. Deilig å se at hun klarer å være tro mot sitt eget prosjekt og treffe spikeren på hodet trendmessig. Og her var det hit på hit: åpningslooken – en drøm av en kjole, veskene, sykt flatterende blazere og hele nylonlooks som balanserer fjellstøtt mellom sporty, sobert og sexy. Endelig!

– Jeg tar av meg hatten. Anne Karine både utfordrer og imponerer meg. Hun evner å være grensesprengende og samtidig skape klær man faktisk kan bære, en kombinasjon som ikke er det enkleste å få til.

ELISABETH STRAY PEDERSEN

Elisabeth Stray Pedersen er spesielt kjent for sine ullplagg. I 2015 kjøpte hun ullfabrikken Lillunn i Drammen, som har eksistert siden 1950-tallet, for å få større kontroll over hele produksjonen av sine kolleksjoner. Ifølge henne selv er det viktig å tenke på både de estetiske, miljømessige, økonomiske og sosiale aspektene når det kommer til mote. For å skape en bærekraftig virksomhet har hun valgt å i første omgang utelukkende fokusere på høstkolleksjoner. Da hun sist viste under Oslo Runway i operaen i februar 2016 var det en minimalistisk og elegant kolleksjon i kjent stil, med massive ullkåper og skjerf kombinert med netting, lette stoffer og skinnboots.

Det hun viste i Sentralen i dag var hakket mer nedtonet, med nye innslag av silke og gensere med grafiske trykk. I forkant fortalte hun Melk & Honning at man kunne forvente seg en noe mer nostalgisk og voksen kolleksjon, med elementer av surrealisme.

Dette mener ekspertpanelet:

– Mange elegante, salgbare looks. Trygt, pent og veldig Skandinavisk, men vipper noen ganger over – på godt og vondt – i voksen husfliden-chic. Off white-genseren med grafisk trykk sto ut.

– Nydelig visning, men det ble litt lite nytt og litt for mye gjentagelser fra forrige visning hun hadde. Oppturen var silkekjolene i sterke farger, og nye klassikere som den smale ullkåpen og de a-formede skjørtene. Kombinasjonen av ull og silke bør  hun jobbe videre med!

– Jeg har fulgt Pedersen siden 2014, og hun er virkelig en designer bransjen kan se opp til. Bærekraftig, avslappet, elegant og at hun bruker norske råvarer utgjør gode resultater, også denne sesongen. Miksen av ull og silke faller virkelig i smak. Man kan fra avstand se kvaliteten i klærne, noe som føles godt. Ps. Digger at hun også designer noen få herreplagg. Mer av det!

– Å se en Elisabeth Stray Pedersen-visning oppleves litt som å gå på teater. Denne visningen opplevdes som et slags kammerspill der det tar litt tid å komme igang – men etterhvert er du helt inne i det – og kommer ut kanskje litt klokere. Fine frakker, bra herrelooks, skjørt og gensere i kledelig ‘understated chic’ – silken var superfin med deilige skjæringer og ullkvalitetene når nye høyder. Kudos til Elisabeth for å videreutvikle brandet i sitt eget tempo – og for en fin andre akt.

VERONICA B VALLENES

Veronica B. Vallenes etablerte sitt selvtitulerte merke i 2009, og har vært fast inventar på Københavns moteuke siden den gang. Hun trakk hjemover med visningen sin for å være med på Oslo Runway våren 2016 og har siden valgt å vise i tigerstaden. Vallenes er en motstander av den såkalte «bruk og kast»-kulturen og forsøker å lage elegante, komfortable plagg man kan bruke år ut og år inn. Silke, crepe, plissé, lær, tencel og viskose var noen av de gjennomgående elementene i kolleksjonen hun presenterte forrige gang.

Da Vallenes viste fram sin høstkolleksjon i Sentralen tidligere i dag nådde de franske, chice referansene hun ser ut til å digge et nytt nivå da noen av modellene gikk i alpeluer.

Dette mener ekspertpanelet:

– Let Love Win! Gøy å se at en norsk designer tør å ta et standpunkt med tanke på det som skjer ellers i verden (les: USA). En romantisk, voksen og feminin kolleksjon. Vet ikke helt hva som var best, Maya Vik på gitaren eller Paris-vibbene og de stilsikre kåpene. Ja takk, begge deler. Vallenes vet hva hun driver med, samtidig savner jeg det lille ekstra. Kolleksjonen er i kjent stil, uten wow-faktoren.

– Det har manglet litt utvikling og fornyelse fra VBV de siste sesongene. Kolleksjonene har vært nokså like, gjentagende snitt og fargepalett. Med denne kolleksjonen utvider Veronica repertoaret sitt, men det hele blir litt famlende. Kolleksjonen blir lite tydelig og spriker i for mange retninger. Stylingen var heller ikke den beste dessverre.

– Endelig kjentes det som det var en del nytt fra Vallenes-fronten – særlig et par av de elegante tidlig 90-talls lookene. Spesielt den helrøde med  alpelue – var som å se et Tique-cover i 1991. Fortsatt oppleves en del imidlertid som litt safe og damete – uten at det i seg selv trenger å være negativt.

– Veronica Vallenes gjør et enkelt og effektivt show – litt som klærne hennes er. Paletten av beige, rødt og blått var stram og frisk for høsten, full av brukervennlige og kledelige plagg. Med både nye og gamle modellfavoritter fra sin egen tribe leverer hun komfortabelt på hjemmebane, men noen lengtet etter showpieces. Kanskje kan hun dra strikken enda litt lenger neste gang?

ADMIR BATLAK

Admir Batlak startet designmerket Batlak & Selvik med skolevenninnen Charlotte Selvik, før han tok steget ut helt på egenhånd under fullt døpenavn i 2013. Han beskriver seg selv som en designer som drives av det han misliker fremfor det han elsker. Han ser mote som en kunstform og en kanal man kan bruke for å fronte innovative tanker. Kolleksjonen han viste under Oslo Runway sist gang hadde ifølge han selv magedanser-vibes kombinert med Woodstock-attitude, vist fram på catwalken til lyden av stillhet.

Det han presenterte ved middagstider i Munchmuseet i dag bar preg av Batlak sin sedvanlige usjenerte flørt med farger, bruk av humor og stødige skredderferdigheter, med elementer som klovne-krager og ordensbånd med sterke budskap.

Dette mener ekspertpanelet:

– Admir er kjent for fantastisk skredderarbeid. Denne gang stod ikke håndverket like mye i fokus, men snarere konsept og ide. Selvom jeg savnet håndverket hans, elsker jeg at han aldri slutter å overraske, at han er leken og fri som designer. Han viste en kvinne med bein i nesa og masse selvtillit. I Norge er det ingen som hyller det feminine som han og som klarer å skape et kvinnelig uttrykk som både er classy og edgy.

– Deilig med humor! Og ørlitt politikk også. ekstremt kul fargebruk, Referanser til 30-tall, 70-tall og ikke minst: det der (klovnete) new romantic 80-talletet helt boss på volum og elegant silhuett – fortjener et internasjonalt gjennombrudd.

– Vi trenger en kunstner som Admir Batlak. Han setter farge på den ellers så grå og minimalistiske moteuken. Jeg gleder meg til å se fortsettelsen, men håper noen få av plaggene blir hakket mer brukervennlige, slik at jeg kan investere i et plagg eller to til garderoben min.

– Admir Batlak klarer enda å overraske. Med hjertet utenpå skjorta leverer han en av sine beste visninger til dags dato, politisk, kraftfullt og med nerve. En rett venstre av en kolleksjon, som peker på alle de små kodene og gestene som er kultur – gjennom en assemblage av fuskepels, klovne/prestekrager, fargekombinasjoner og glitter – satt sammen i en usannsynlig, men desto enda mer slående og vondt vakker mix.

– Veldig fint! Det er så gøy å se vellagde klær. Ingen skeive sømmer – alt henger fint! Morsomme misse-bånd. Lekent-Fendi-aktig? Jeg forstod ikke helt musikken. Synes egentlig det var finest når det ikke var noe musikk. Om det var en teknisk feil eller om det var med overlegg – uansett synes jeg ikke at det traff. Høyt nivå på modeller. Også hun nye (Sigrid). Generelt selvsikkert og bra.

HOLZWEILER

Holzweiler var i utgangspunktet et agentur startet av søskenparet Andreas og Suzanna Holzweiler som i 2012 tok steget ut som skjerf-designere. Siden har de ekspandert og i samarbeid med Maria Skappel Holzweiler kréerer de tre nå både en herre- og damelinje under det tyske etternavnet. Kunst har siden starten av vært en stor inspirasjonskilde og de avslutter «artist space»-triologien under denne sesongens Oslo Runway. Forrige gang var de inspirert av backstagen i operahuset, der kunstnere lager kulisser og skreddere syr kostymer, og kolleksjonen ble vist i hagen til Munch sitt ateliér Ekely.

Denne gangen var kolleksjonen inspirert av nettopp Munch sine kunstverk, en referanse det var umulig å ikke legge merke til ettersom flere av plaggene var besmykket med malerier i paljetter eller trykk. Visningen foregikk på Museet for samtidskunst.

Ekspertpanelet mener:

– Holzweilerfamilien har virkelig sydd sammen en helheltlig kolleksjon – gjennomført fra topp til tå- noe jeg unner dem. Baseplaggene er minimalistiske, men man kan likevel se Holzweiler-koden. Både stylingen og antrekkene var bedre enn fjorårets, etter min smak. Jeg synes kanskje herrekolleksjonen er hakket bedre, noe som er med på å løfte merkevaren. Vi trenger et kommersielt men originalt herremerket som stiller sterkt her til lands. Sist men ikke minst, samarbeidet med Aurlandskoen var absolutt prikken over i’en. En fin avsluttning på Oslo Runway dag 1. Gratulerer!

– Holzweiler leverer en stødig og kommersiell kolleksjon, men jeg savner en utvikling og progresjon. Det er dessverre ikke mye nytt, men likevel er det klart mange fine enkeltprodukter. Høydepunktet var uten tvil Munch-samarbeidet.

– En del frisk og helt sikkert salgbar gatemote: grunge og postpunk tolket med 2017-briller. Noe av det også trøttende, usikkert om de litt cheesy Munch-referansene blir bloggerfavoritter eller en dyr avart av museumsbutikk-t-skjortene.