Normcore traff den vestlige verden i en bølge av beige plagg, tennissokker og rumpetasker for rundt 3 år siden. Selve begrepet ble oppfunnet av det New York-baserte trendbyrået K-Hole og adoptert av massene gjennom en New York Times artikkel i 2014.
Det hele går som kjent ut på å gjennom et forsøk på å virke så lite opptatt av high fashion og trender som mulig, ende opp med å være ekstremt trendy. Normcore henter inspirasjon fra mannen med joggedress, flip flops og kiwipose på vei hjem fra butikken, fra analoge bilder av mammaer på ferie i syden ikledd blomsterkjole og caps på nittitallet, fra det «slacke», uanstrengte, nøytrale og incognito.
Injesert ut i fra den samme hipster-blodåra som Normcore er, finner du en stilbevegelse med nesten identiske trekk, som lar seg inspirere av britisk fotballsupporter-kultur. Noen har valgt å kalle det «The new lad casual».
– Det var for et par-tre år siden jeg leste i i-D om dette. Journalisten pekte på at det vi kjente som hipsterstil, skjegg, tømmerhuggerskjorte et cetera, var godt på vei over. Isteden hadde det dukket opp noe annet – en ny type stil og bekledning som lente seg mer på nittitallsreferanser, som lånte både fra californisk skatebordkultur og britisk football-supporter-kultur. Den nye mannen så kort fortalt ut som en hooligan på skateboard – skjeggløs og kortklipt, best eksemplifisert gjennom skateboardselskapet Palace, forteller Anders Kemp, journalist i D2 og stor fotballfan og fotball-effekt samler, til Melk & Honning.
I 2014-2015 begynte man å se trenden her til lands.
– Plutselig begynte følsomme bergensrappere og unge Blindern-studenter å kle seg i klassiske hooligan-merker som Stone Island, Fila og Elesse. Samtidig med alt dette fikk verden øynene opp moteskapere som Gosha Rubchinskiy – som lente seg på et veldig sporty, men også chavy utrykk – med masse bruk av logo. Det resonerte godt for de mange som var lei smakfull minimalisme, ACNE-genseren uten print, tekoppen i hånda, en grønn plante i hjørnet, sier Kemp.
Folk med normcore som kakebunn og streetwear som glasur begynte å bruke fotballskjerf til hverdags, uten at de hadde sett en eneste kamp av laget de hadde rundt halsen.
– Jeg holdt på å sette ølen i halsen første gang jeg så norske Madeleine Holth i et Commes des Garcons fotballskjerf. Det så absolutt veldig bra ut – og resonerte godt i det bildet jeg forklarer, samtidig gjør det jo litt vondt hver gang high street’en forsøker å slå mynt på en kultur man selv er lidenskapelig opptatt av, konkluderer Kemp.
Motejournalisten Madeleine Holth forteller at hun kjøpte sitt skjerf på Dover Street Market i London, og synes det var hysterisk morsomt nettopp fordi hun hater fotball så utrolig hardt.
– Ironien var nok til å få meg til å swipe kortet! Jeg tror fotballskjerf har blitt populært fordi moteindustrien har vist interesse for russisk, post-sovjetisk ungdomskultur, der fotballskjerf brukes som et praktisk plagg og ikke bare for å vise support til det lokale laget. Normcore har blitt så overbrukt på folk som bruker baseplagg at jeg føler ikke fotballskjerf nødvendigvis henger med i sammenhengen. Dad-core? Ja, kanskje, forteller Holth til Melk & Honning.
Den tidligere meget aktive Vålerenga-supporteren og designeren Anders Lindholm, hadde i fjor høst et rødt fotballskjerf som en del av høstkolleksjonen til merket hans Persona non grata. Fra sin tid på tribunen og i miljøet kjenner han til språket/kodene og de uskrevne reglene.
– Historisk sett ble disse skjerfene laget for å kunne vise tilhørighet og støtte til en klubb og dens farger, uten å se ut som et juletre (red.anm: Brukt for å beskrive en supporter kledd fra topp til tå i klubbeffekter i fotballmiljøet). Det jeg personlig liker med skjerfene er at det finnes nesten ingen grenser for hva man kan utrykke, hylle eller vise tilhørighet til – også innad i sin egen klubb. Det finnes flere grader og typer av supportere og klubber har ofte en sterk indre justis som forteller noe om hvor/hvem man tilhører innad i sin egen supportersving, forteller Lindholm.
Ikke overraskende har han et respektfullt forhold til bruken av fotballeffekter.
– Jeg ville nok aldri ha laget et fotballskjerf uten å kunne eller repektere historien. Det er f.eks noen fargekombinasjoner jeg aldri kan bruke for å lage et Persona non grata-skjerf. Så jeg tar jo med meg min egne historie og regler inn i alt dette når jeg nå lager klær, sier Lindholm.
Han sier videre at er det noe et klesmerke ofte virkelig misunner og etterstreber, så er det å kunne skape like stort engasjement og lojalitet rundt sitt eget merke som det en idrettsforening klarer.
– Her vil nok den hyperkomersielle klesbransjen falle litt gjennom, tror jeg. Dette er en trend som vil være ferdig om 1-2 år – eller til hurtigmotekjedene pumper ut noe greier,sier Lindholm.
Journalist i D2, Anders Kemp, tror at folk nok alt i alt bare er dønn lei av å se preppy eller dannet ut.
– Et skjerf med tekst er vel mer distingverende – og ser kanskje litt barskt ut for en del av disse som før anstrengte seg mest for hvordan en skulle holde vesken foran fotografen, konkluderer han.