– Det vi trenger er politiske virkemidler og ikke at myndighetene ber forbrukerne «skjerpe seg», eller at bransjen sier at de skal «lære opp forbrukerne» slik at de i fremtiden vil oppføre seg mer ansvarlige.

Sløsesjokket på NRK tok onsdag for seg klær. Influenser Alexandra Joner får «klessjokk» nok til å tenke over eget forbruk. Hun ville stille myndighetene til veggs for hva som er lov å selge på det norske markedet. Men der møtte hun veggen. På tide å snakke om elefanten i postkassen, spør Ingun Grimstad Klepp, seniorforsker Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet og Tone Skårdal Tobiasson, journalist, forfatter og redaktør.

«Hva med deg som forbruker, hva kan du gjøre?» parerte næringsminister Iselin Nybø da Alexandra Joner sammen med Christian Strand ville spørre hvordan klær produsert i den tredje verden med katastrofale konsekvenser for lokalmiljøet, i tillegg til de globale klima- og miljøkostnadene, er tillatt solgt i norske butikker. Joner mente at myndighetene faktisk har et ansvar. Hun fikk som respons et ullent svar om at Norge ikke kan styre lovverk i produksjonslandene (selv om vi kunne ha satt regler for import av disse varene) og at «det kommer en plan for sirkulærøkonomien», men at dette jo også handlet om klima (selv om klær ikke var del av Klimameldingen som nettopp ble presentert). Så dette var «komplekst». 

Det er jo en fin måte å si: «Vi kunne sikkert gjort noe, men det er for mange hensyn å ta». 

I skrivende stund har Melk & Honning en sak om rekordhøy julehandel. Her pekes det på at netthandel i november og desember økte med hele 55 prosent. EcoTextile News har i sitt siste nummer et stort oppslag om overproduksjon og overforbruk. Her avdekkes det blant annet at Boohoo, en av «fast fashion»-aktørene, så en økning på 45 prosent i salg da pandemien først brøt ut.

Dermed er det «fast fashion»-aktørene som har seiret under koronanedstengingen. Netthandel via disse kjedene og andre nettsteder med fokus på billigmote har vært pådrivere for å fortsette ufortrødent med overforbruket. 

Mer er det som er problemet. Og de siste prognosene sier at vi innen 2030 globalt sett vil forbruke 63 prosent mer klær. 

Det vi trenger er politiske virkemidler og ikke at myndighetene ber forbrukerne «skjerpe seg», eller at bransjen sier at de skal «lære opp forbrukerne» slik at de i fremtiden vil oppføre seg mer ansvarlige. Etter 40 år med stadig økende produksjon, billigere produkter, dårligere kvalitet og høyere omsetningshastighet – og med et markedsføringstrykk som har gjentatt til det kjedsommelige at dette er «sesongens må ha» – så skal denne karusellen erstattes av en annen karusell, hvor gjenbruk, resirkulering og andre forretningsmodeller som bransjen kan grønnmale seg med, er løsningen. I stedet for at vi går for mindre. Bedre. Og heller «bruker opp» det vi allerede har. I boken Lettkledd og i den snart aktuelle Lettfiks, har vi skrevet mye om dette. Om hvordan det å redusere antallet nykjøp kan gjøres uten at vi blir mindre velkledde.

Da er særlig netthandel elefanten i rommet. Eller i postkassen. Fordi netthandel, og særlig av klær, ser ut til å føre til enda mer overproduksjon.

Dette er klær vi ikke prøver før vi bestiller, og dermed blir det mye returvarer. Hva som skjer med disse, er ikke lett å avdekke. Men det som har kommet frem så langt, er at det er enklere å destruere disse returvarene enn å pakke de om og selge dem på nytt. 

«Billig dritt» er det noe som heter.

«Fast fashion er ikke alltid the shit, det er skitt», sier Joner er det viktigste hun har lært i løpet av innspillingen av Sløsesjokket. Det er mulig politikerne har ett og annet å lære om hvilke virkemidler som vil ha effekt, både for industrien og for forbruker, ved å delta på webinaret om bruk og kast av klær, som heter det samme som tv-programmet, Sløsesjokket. Det er åpent for alle og gratis. Og det er god plass for alle elefantene i rommet – og særlig den som handler om veien til «mindre», til det som varer lenger og som vi dermed kan få god tid til å bli glad i. Slik som den rosa bouclé-jakken næringsminister Nybø hadde på seg og hadde brukt i 20 år. 

I virkeligheten har den massive markedsføringen vi har vært utsatt for feilet. Vi har ikke trengt å løpe og kjøpe for å være velkledde, og vi har ikke blitt mer velkledde av eksplosjonen i ressursbruk. Men skal sløsingen til livs, må elefanten adresseres: Det er nemlig gode penger å tjene på å fortsette med sløsing.

Merk at dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.