Denne sesongen lot både Gosha Rubchinskiy og Christopher Bailey det gylne mønsteret få scenetid på sine catwalker. Elsket, hatet, utskjelt, latterliggjort og kopiert – Burberry-rutene har gjennomgått en skjelden klassereise i løpet av de siste hundre årene.
Fra å prege jakkene til britiske lorder med nesa i sky, til å bli forbundet med kinesiske fabrikkers masseproduksjon av falske kopier samtidig som det ble selve symbolet på den harry subkulturen Chavs, og til sist få en ny vår takket være den sittende sjefsdesigneren Christopher Bailey og Post-sovjet-trenden.
Men, merket som gjennom de siste hundre årene har blitt linket opp mot ettermiddagssol-fargede ruter, har en lengre historie enn som så. Grunnlagt i 1856 av 21-åringen Thomas Burberry, begynte det først å virkelig skje ting da han oppfant og patenterte «Gabardine» i 1888; et vevd stoff som både var vanntett og pustet. Regntøy på en brite er som kjent en like selvfølgelig kombinasjon som et fotballskjerf er på en Hooligan, og merket gikk så det suste; Roald Amundsen brukte noen av plaggene under sine kjølige ekspedisjoner til klodens poler, og det engelske forsvaret brukte Burberry trenchcoats under første verdenskrig.
Da Burberry kreerte det distinkte rutemønsteret på 1920-tallet – kalt «Nova Check» – var Thomas selv blitt en mann av en anselig alder, og gikk bort få år etterpå. Den rutete arven etter han raste likevel frem i en ren «Speedy Gonzales»-fart gjennom skjermtid i filmer som Casablancas og Breakfast at Tiffany’s, med henholdsvis Bogart og Hepburn ikledd merket.
Engelsk arbeiderklasse og falske kopier
Etter åpningen av den første rene Burberry-butikken i London på starten av 50-tallet fulgte tiår på tiår der de gylne, røde og sorte rutene ropte og skrek om pomp, prakt og mange nuller på kontoen. Men det forandret seg bråkjapt under tiåret der all eleganse og høykultur tilsynelatende sto helt på vent mens glowsticks, trance og navlepiercinger fikk ben å gå på; 90-tallet.
Asiatiske fabrikker så nemlig ikke hva som var så problematisk med å lage kopier av designerplagg, og begynte å produsere falske varer i en rasende fart. Luksusmerkenes logoer og kjennetegn som tidligere hadde betydd høyere prislapper enn mannen i gata kan nå selv på stylter, var plutselig mulig å få tak i for alle og enhver.
Mens det bare var tre år igjen før det ekstremt hypede og skumle millenniumsskiftet, approprierte en subkultur innenfor Englands arbeiderklasse rutemønsteret; Chavs. Paret med joggedresser, blingete smykker, slanguttrykk inne i setningene og en røff attitude begynte de nemlig å trykke falske Burberry-produkter til sitt hjerte. Overalt rundt sosialboligene, såkalt «Estates» eller «Council-houses», hang de i capser, skjerf og frakker fra det erkebritiske merket.
Fåfengte forsøk på å endre fra «chavvy» til preppy
Demokratiseringen og masseproduseringen av merket, både i ekte og falsk versjon, gjorde at Burberry plutselig ble å se på alt fra rappere som Ja Rule i musikkvideoen til «Always on Time» sammen med Ashanti, i bikiniform på Beyonce og it-jenter som Sienna Miller, på asiatiske turister, og heroin-glade rockestjerner som Pete Doherty fra The Libertines.
Samtidig skygget alle som tidligere stolt hadde lusket rundt utenfor sine store herregårder med Burberry-print på støvler og jakker banen; mønsteret hadde blitt for tett knyttet opp mot lav-kultur og den gemene hop.
Men så, i likhet med at tyngdekraften sørger for at alt som skytes opp til slutt kommer ned igjen er det alltid bare et tidsspørsmål før massive trender dør ut. Da alle etterhvert gikk lei av rutemønsteret mot slutten av 2000-tallet sto ingen klare til å ta over stafettpinnen. Og merket som helhet hadde fått en gammel, innestengt lukt; Nova Check hadde gjort mer godt enn vondt. Administrerende direktør for Burberry fra 2006 – 2014, amerikanske Angela Ahrendts, forsøkte med skiftende hell å endre på akkurat dette.
Det var likevel med Christopher Baileys inntog som sjefsdesigner og deretter administrerende direktør for merket at det virkelig tok seg opp. Men merkets rutemønster har likevel blitt opplevd som garnityr og små, nøye utvalgte detaljer i kolleksjonene fremfor store, synlige komponenter. Helt klart et strategisk valg fra Baileys side, som har forsøkt å unngå alt som heter «chavvy» konnotasjoner.
Anti-fashion og Post-sovjet
I 2017 har pipen fått en ganske annen lyd. Etter mange år med regelrett fråtsing i 90-talls estetikk i den vestlige verden, en anti-fashion trend i full oppsving, og merker som Vetements og Gosha Rubshinskiy sin fronting av post-sovjet stil i sine kolleksjoner, føles Burberry-rutene plutselig igjen helt innafor. Rubshinskiy er såpass enig at han har valgt å inkludere mengder av Nova Check i sin SS’18-kolleksjon. Første gang han ble kjent med mønsteret var gjennom det britiske kultmagasinet The Face, som gikk dukken i 2004.
– Jeg tenkte; hva er det som foregikk i 90-talls England? Hva var de mest ikoniske tingene? Det var selvfølgelig Burberry. Det fungerer jo helt perfekt med 90-talls nattklubb og rave-kultur viben, uttalte den russiske designeren til Dazed i forbindelse med visningen i St. Petersburg i slutten av september.
Den russiske designeren hadde samarbeidet med Christopher Bailey i arbeidet med kolleksjonen via E-post, og møttes for første gang rett i forkant av showet.
– Jeg har alltid vært fantastisk inspirert av hvordan noen subkulturer klarer å adaptere og oversette ulike ting. Altså, bestefaren min bar Burberry. Gosha digger det, dronningen av England bærer det. Det snakker til folk. Hva er det med merket som gjør at det klarer å virkelig bli tatt ned til gatemote og subkulturer, til etablissementet og det fullt formelle, spurte den engelske designeren seg selv, i etterkant av visningen.
Bailey selv, som gikk fra å være administrerende direktør til kun å være sjefsdesigner denne sommeren, er ikke noe dårligere enn russeren denne høsten; I «see now, buy now»- kolleksjonen merket viste under moteuka i London i september var hele kolleksjonen sterkt preget av det kjente rutemønsteret.
Bloomsberg Businessweek argumenterer for at tiden nå er inne for å gi rutene det tidløse preget det fortjener, å ta tilbake det rene og fornemme. At den britiske designeren ønsker å surfe på bølgen av anti-fashion og post-sovjet er vel å bra; Men historien har vist at trender som dette aldri varer.
Les også: Hvorfor er historiens mest ubehagelige plagg i motebildet igjen?