I over 175 år har Emily Brontës Stormfulle høyder vært en roman som nekter å la seg temme.
Den har blitt lest som både en stor kjærlighetshistorie og en fortelling om destruktiv besettelse, om hevn, klassehat og arv av vold. Nettopp derfor har den også vært et mareritt å filmatisere: Hvordan overføre en bok som er like deler lidenskap og brutalitet, like deler poesi og råskap?
Med sin nye filmversjon forsøker regissør Emerald Fennell å gi sin egen tolkning av Brontës klassiker. Resultatet er visuelt påkostet og emosjonelt ladet, men også påfallende forsiktig.
En roman som alltid har vært «for mye»
Da Stormfulle høyder kom ut i 1847, ble den oppfattet som både for voldelig, for amoralsk og for merkelig. Den manglet et tydelig moralsk kompass, og skildret et forhold der kjærlighet og hat er umulig å skille. Heathcliff og Catherine er ikke helter; de er mennesker formet av mishandling, utenforskap og stolthet.
Boken fortelles gjennom flere lag av upålitelige fortellere, hopper frem og tilbake i tid og lar hevn og kjærlighet gå i arv til neste generasjon. Det er en historie som nekter å gi leseren enkle svar: Er dette romantikk eller er det bare ødeleggelse forkledd som lidenskap?
Fennells film legger stor vekt på det romantiske. Myrene er majestetiske, musikken tung av følelser, og forholdet mellom Catherine og Heathcliff fremstilles som skjebnebestemt og intenst. Slagordet «den største kjærlighetshistorien gjennom tidene» gjentas som et ekko gjennom markedsføringen.
Problemet er at filmen i stor grad toner ned det ubehagelige. Heathcliffs grusomhet, særlig i voksen alder, får mindre plass enn i romanen. Der boken insisterer på at kjærlighet også kan være destruktiv og giftig, virker filmen mer opptatt av å gjøre forholdet forståelig – nesten tilgivelig.
Dermed mister historien noe av sin kraft. I romanen er Heathcliff både offer og bøddel, både elsket og fryktet. I filmen blir han først og fremst en tragisk helt.
Hevn uten konsekvenser
I Brontës bok utvikler kjærlighet seg til hevn. Heathcliff ødelegger systematisk livene til dem som har krenket ham, og bruker deres barn som redskaper i sitt oppgjør. Denne generasjonssyklusen av overgrep er selve motoren i romanen.
Filmen berører dette, men skynder seg videre. Den bruker mer tid på begynnelsen; barndommen, forelskelsen og tapet, enn på konsekvensene. Dermed blir historien mer lineær og lettere å konsumere, men også mindre utfordrende.
Det er som om filmen vil være både romantisk drama og mørk tragedie, uten helt å våge å være noen av delene fullt ut.
En estetisk tolkning
Samtidig lykkes filmen på mange måter der romanens intensitet kan føles overveldende. Fennell skaper et imponerende visuelt univers med dramatiske myrer, stemningsfulle kulisser og kontrasterende lys og skygge som understreker karakterenes indre liv. Margot Robbie og Jacob Elordi gir sterke prestasjoner, og klarer å balansere det inderlige, det intense og det overdrevne uten at det føles karikert. Musikk, kameraføring og filmens rytme trekker publikum inn i den destruktive romantikken, samtidig som filmen formidler lidenskap, lengsler og tragiske følelser på en gripende måte. Dette gjør Wuthering Heights til en vakker og engasjerende filmopplevelse – men kanskje spesielt for dem som ikke kjenner romanen fra før.
Filmen lykkes i stemning. Fennell skaper et univers som er fysisk og emosjonelt lukket: vind, regn, stein og mørke rom speiler karakterenes indre liv. Dialogen låner mye av romanens poesi, og enkelte scener, særlig mellom de unge hovedpersonene, har en rå intensitet som fungerer godt.
Likevel savner man romanens ironi og kompleksitet. I boken finnes også mørk humor, sladder, smålighet og fortellere som ikke helt vet sannheten selv. Filmen tar stoffet mer høytidelig, og mister noe av det menneskelige kaoset som gjør romanen levende.
En historie som ikke vil la seg temme
«Stormfulle høyder» har alltid vært en ubehagelig bok. Den handler ikke om sunn kjærlighet, men om en kjærlighet som overskrider grenser for moral, samfunn og selvoppholdelse.
Fennells film vil tydeligvis gjøre historien tilgjengelig for et nytt publikum. Men i forsøket på å gjøre den forståelig, gjør den den også mildere. Det som i boken er voldsomt og forstyrrende, blir her til lidenskapelig melodrama.
Dette er en vakker, velspilt og følelsesladet film, men ikke en fullt ut troverdig gjendiktning av Brontës roman. Der boken fortsatt virker fremmed og ubehagelig nesten 180 år etter at den ble skrevet, føles filmen mer som et moderne kostymedrama med gotisk pynt.
Kanskje er det nettopp problemet: Stormfulle høyder lar seg ikke oversette til film uten å miste noe av sin villhet. Den handler om en kjærlighet som ikke kan leve blant mennesker, bare på heiene, blant spøkelser og minner. Og kanskje er det derfor romanen fortsatt er sterkere enn alle sine filmatiseringer.
Dom
Wuthering Heights er en visuelt sterk og følelsesladet film, med gode skuespillerprestasjoner og en tydelig kunstnerisk visjon. Samtidig mangler den noe av råskapen og uroen som gjør Emily Brontës roman så spesiell. Der boken utfordrer leseren med mørke sider ved kjærlighet og hevn, velger filmen oftere den tryggere, mer romantiske veien.
Bør du se den? Ja – hvis du liker gotiske dramaer, vakre kostymefilmer og intense kjærlighetshistorier. Men hvis du forventer en tro og ubehagelig sterk filmatisering av romanen, kan du bli skuffet. Dette er mer en stemningsfull tolkning enn en fullverdig gjenskaping av Stormfulle høyder.
Terningkast 3.
