Kommentar: Savner mer konkrete råd for de som vil sy egne munnbind.
Mange vil sy munnbind om dagen. Og godt er det. Engangsprodukter av plast er og blir en uting, Covid-19 eller ikke. Det må være mulig å ha flere tanker i hodet på en gang. Men gir man råd til andre bør de både være riktige og entydige, skriver seniorforsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Oslo Met, Ingun Grimstad Klepp og journalist, redaktør og forfatter, Tone Skårdal Tobiasson.
På Folkehelseinstituttets sider hvor det står om munnbind er det lite konkrete råd for de som vil sy selv. Det finnes riktignok lenker til andres råd – hele to – og disse er ikke like. Det er utarbeidet et europeisk avtaledokument med anbefalinger om hvordan man kan lage tøymunnbind til bruk i det offentlige rom, inkludert veiledning om minstekrav og prøvingsmetoder som finnes på Standard Norge sine nettsider. Den er ikke så leservennlig for de som ikke er vant til standarder. Rådene som gis her for hjemme-søm er to eller tre lag stoff (samme eller forskjellig typer fibre) som ikke skal klø eller irritere, kunne pustes gjennom eller være for varmt.
Det andre lenken med konkret råd går til WHO som har utarbeidet informasjonsmateriale, inkludert hvordan du kan lage tøymunnbind selv. På den lenken er det en video på engelsk. En oversatt skriftlig versjon av dette finnes flere steder blant annet på Helsenorge.no og på Melk & Honning. Her skal det være 3 lag – med ulike materialer. Bomull innerst, polyester ytterst, og «mellomlaget bør bestå av et filter av et ikke-vevd materiale som polypropylen». Problemet med det er jo da at polypropylen IKKE er et «ikke-vevd materiale». Setningen gir derfor ikke mening. Polypropylen kan – som alle de andre fibrene – strikkes, veves eller altså lages til et ikke-vevd materiale, som da til tross for litt rart navn heller ikke er strikket. Hvordan skal så denne setningen forstås? Kanskje at det skal være et ikke-vevd materiale av polypropylen? Og i tilfelle hvordan finner folk flest frem til det?
Mange har symaskin. Alle har avlagte klær som egner seg utmerket til å sy munnbind av. Godt utvasket inneholder de mindre kjemikalier enn nye. Tøymunnbind beskytter først og fremt mot å smitte andre. Og trolig er to lag og bomull mer enn nok til å begrense den avstanden virusene flyr. Hvorfor har ikke FHI kommet med en test av noen alminnelige kjente stoffer og forskjellen mellom dem i to og tre lag? Slike stoffer folk flest vet hva er og har tilgang til hjemme (for eksempel i form av slitte t-skjorter og laken). I samme slengen kunne de oppklare et stort mysterium. Hvorfor er 60 grader nødvendig for å vaske slike munnbind (og mye annet ifølge FHI) når håndvask er så utrolig effektivt? Ingen vasker hender med så varmt vann, da det er såpen som bryter ned viruset.
Vi tror de uklare og til dels motstridende og direkte gale rådene har en felles grunn. Norske myndigheter mangler kompetanse og testmuligheter innen tekstiler, og befolkningens kunnskaper er også lave. Dermed er det duket for tull og tøys. Vi har forsøkt å heve kompetansen for alle gjennom en lettlest bok; Lettkledd – velkledd med lite miljøbelastning. Det trengs.
Merk at dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.