Redaksjonen tipser: Filmer å se i påsken

Wild at Heart.

Redaksjonen tipser: Filmer å se i påsken

Lei av å streame serier?

Etter snart en måned med å holde seg hjemme i koronaens tid, føles det kanskje som at man har rundet det meste av serier å streame. Derfor har Melk & Honning-redaksjonen samlet sine beste filmtips. Kanskje du finner en ny favoritt?

Climax (Gaspar Noé, 2018)

– En gruppe franske dansere samles på en bortgjemt, forlatt skole midt i Amerika for å øve. Vi møter dem under den siste kvelden på skolen, hvor danserne fester og nyter en punsjbolle de enda ikke vet er fulle av LSD… Resten av filmen illustrerer hvordan isolasjon (og dop) kan påvirke en på best og verst tenkelig måte. Et aldri så lite fargerikt, techno-dundrende mareritt. NB: Sterke inntrykk (Anna Skavlan).

Climax.
The Big Chill (Lawrence Kaddan, 1983)

– The Big Chill er en liten, ofte bortglemt film om når en gjeng gamle college-venner som nå er eldre og mer erfarne, møtes for begravelsen til en felles venn. Over helgen de tilbringer sammen, et godt tiår etter de var studenter, benytter de anledningen til å bli kjent med hverandre på nytt, diskutere hvor deres liv har ført dem og spekulere i hva som skjedde med idealismen og drømmene som drev dem da de møttes for første gang. Kanskje det er de samtalene vi skal ha når vi omsider bygger opp hverdagen igjen? (Anna Skavlan).

Call Me By Your Name

– Romantisk drama fra 2017 med godsnute Timothée Chalamet i hovedrollen, basert på boken med samme navn fra 2007. Den tredje og siste filmen i regissør Luca Guadagninos Desire-triologi etter I am Love og A Bigger Splash (se de også). Intens, sensuell, melankonsk og så full av kjærlighet at hjertet nesten brister. Kåret av mange til årets beste, nye film da den kom, og hentet fortjent hjem en Oscar for beste tilrettelagte manus i tillegg til å være nominert i kategoriene beste originallåt, beste mannlige hovedrolle og beste film (Ida Elise Eide Einarsdóttir).

Call Me By Your Name.
Lost in Translation

– Kanskje en av tidenes beste filmer om noe så enkelt, men likevel så vanskelig som to mennesker som blir kjent med hverandre. Signert Sofia Coppola med Scarlett Johannson og Bill Murray i hovedrollene som amerikanerne Charlotte og Bob som begge føler seg isolert og fremmedgjort i millionbyen Tokyo. Men så krysses deres veier, og de to utvikler et noe uvanlig vennskap. Coppola vant Oscar for beste originalmanus for denne (Ida Elise Eide Einarsdóttir).

Charade

– Audrey Hepburn, høst i Paris, garderobe designet av Givenchy og gamle Hollywood-legende Cary Grant – trenger man egentlig si mer? Charade fra 1963 må være en av de artigste og mest sjarmerende filmene som Hepburn har spilt i. Her som sosietetskvinnen Regina Lambert som kommer hjem fra skiferie i Chamonix og finner luksusleiligheten sin tømt, og ektemannen på likhuset. Slik starter jakten på å finne ut hvem som er morderen. Og det gjøres med hjertet i halsen-spenning, en dæsj romantikk (ja, faktisk) og glimt i øyet på ekte romantisk thriller-vis, som de bare mestret i «gamledager». En skikkelig hyllest til den gode gamle agent-sjangeren (Stine Nibe Ravneberget).

Charade.
Paris is Burning

– I denne dokumentaren får man et sterkt, utilslørt blikk på hva det ville si å være homofil eller en transperson i New York på på slutten av 80-tallet. Vi blir invitert med inn på såkalte balls med vogueing-konkurranser fulle av elegante, extra kostymer. Sassy drag queens og –kings pøser ut setninger og poseringer fulle av attitude, samtidig som deres påtakelige sårbarhet hele tiden er til stede. For noen av dem endte ikke historien godt. Er man en fan av RuPaul’s Drag Race er det å se denne filmen et absolutt must, ettersom denne subkulturen hadde sitt utspring i nettopp dette miljøet (Caroline Krager).

Wild at Heart

– David Lynch ga oss i 1990 en episk kjærlighetshistorie om Lula og Sailor, spilt av Laura Dern og Nicolas Cage. Dette er den legendariske regissøren på sitt kanskje aller mest romantiske – selvfølgelig gjort på en like speisa måte som alltid. Til speed metall-musikk av Powermad kjemper de to elskende for kjærligheten, mens den slemme, grønne heksa fra Oz lusker i bakgrunnen. Scenene hvor Sailor synger Elvis og Love Me og erklærer sin kjærlighet ikledd den ikoniske slangeskinnsjakka si, er helt episke, rett og slett (Stine Nibe Ravneberget).

Wild At Heart.
Magnolia (Paul Thomas Anderson, 1999)

– Når vi alle sitter hjemme og alene er det fort å glemme at en ubetydelig handling for deg, kan ha betydelig effekt på noen andre. Paul Thomas Andersons episke fortelling viser nettopp dette; over en tilfeldig dag i San Fernando Valley i Los Angeles følger vi en gruppe mennesker som alle er knyttet sammen av ren tilfeldighet, fra Tom Cruise som en intens, glitrende motivasjons-coach og en liten gutt som presses til å være med på Game Show av sin far, til Julianne Moore som dopavhengig trofékone og – av alle ting – frosker. Filmen er også hele 3 timer og 8 minutter, så da har du allerede fylt en hel kveld i karantene (Anna Skavlan).

Persona (Ingmar Bergman, 1966)

– Det er lenge siden Ingmar Bergmans mesterverk var like aktuell som den er «i disse koronatider». Liv Ullmann spiller en skuespillerinne som plutselig slutter å snakke, og blir sendt for å tilbringe sommeren på en hytte ved havet sammen med en sykepleier som skal prøve å finne tilbake til stemmen hennes. Bergman skildrer en hyttefeber som er like ubehagelig som den er vakker, og viser hva som skjer med noen som tilbringer litt for lang tid på samme sted med samme person (Anna Skavlan).

Persona.
Spirited Away

– På norsk Chihiro og heksene. Hayao Miyazakis fantastiske animasjonsfilm fra 2001, og den kanskje aller største suksessen fra japanske Studio Ghibli. En ti år gammel jente kommer over et badehus for ånder. Etter at foreldrene hennes forvandles til griser, må hun få seg jobb ved badehuset for å finne en måte å løfte forbannelsen og komme seg tilbake til sin egen verden på (Ida Elise Eide Einarsdóttir).

Cold War (Pawel Pawlikowoski, 2018)

– Glem for et lite sekund at denne filmen er på polsk og i svart-hvitt. Cold War kom på kino samme år som A Star is Born og har en svært lignende historie; Eldre musiker forelsker seg i et ungt lovende talent, men den turbulente veien til suksess formørker kjærligheten. Det som skiller de to filmene er dog at Cold War har et alvor den andre mangler, hvor kjærligheten ikke kun er utfordret av suksessen, men også et forsøk på å rømme fra 50-tallets kommunistiske Polen til liberale Paris. Også ser Cold War mye bedre ut enn A Star is Born, nettopp fordi den er i svart-hvitt og på polsk (Anna Skavlan).

Cold War.
Green Book

– I denne helt nydelige feel good-filmen lagt til 60-tallets USA, møter vi Viggo Mortensen som en tettbygd, brautende italo-amerikaner med et stort hjerte fra the Bronx. Han blir sjåfør for den dyktige musikeren Dr. Shirley, og skal kjøre pianisten rundt på turné i de dypeste sørstatene. I en tid hvor rasisme overfor afroamerikanerne kanskje var på det mest ekstreme i USA, byr det faktum at Dr. Shirley selv er svart på utfordringer. Med vakker tidsriktig musikk, herlig humor og blodig alvor er det ikke rart at Green Book vant prisen for Oscar for beste film i 2018. En film som etterlater et stort smil når rulleteksten kommer (Stine Nibe Ravneberget).

Green Book.
Moonlight

– Barry Jenkins mesterverk fra 2016 som hetet hjem en Oscar blant annet for beste film. Et sterkt og bevegende drama og et intimt portrett av en ung svart manns liv fra barndommen via ungdom til voksen alder i et av Miamis tøffe strøk (Ida Elise Eide Einarsdóttir).

Two Days in Paris

Kan man ikke dra til Paris denne påsken, kan man alltids få Paris hjem i stua si istedenfor. I denne komedien fra 2007 møter vi kjæresteparet Marion og Jack spilt av Julie Delpy og Adam Goldberg. Hun er super-fransk, han er super-amerikansk. På gjennomreise i fødebyen hennes Paris oppstår forviklinger av det humoristiske slaget (men også av de mer triste) i møte med alle av Marions ekskjærester – og ikke minst det franske språket (Stine Nibe Ravneberget).

Two Days In Paris.
True Romance

– En av mine absolutt favorittfilmer. Regissert av Tony Scott og skrevet av Quentin Tarantino med Patricia Arquette og Christian Slater i hovedrollene. «If you gave me a million years to ponder, I would’ve never guessed that true romance and Detroit would ever go together» sier Arquettes rollefigur Alabama i starten av filmen. Men det gjør hun, selvsagt ikke uten forviklinger (Ida Elise Eide Einarsdóttir).

True Romance.
McQueen

– Et sterkt og ærlig portrett av den nå avdøde moteskaperen Alexander McQueen som viser han ikke bare som designer, men også som menneske. Fikk du ikke med deg den da Melk & Honning viste filmen på Vega kino i fjor, bør du se den nå. En av tidenes kanskje beste designerportretter om en av de aller største (Ida Elise Eide Einarsdóttir).

McQueen.
Rust and Bone

– Marion Cotillard er etter min mening en av de beste skuespillerne i sin generasjon, og i denne fransk-belgiske filmen er hun helt glimrende. Hun spiller en spekkhoggertrener som havner i en alvorlig ulykke med et av dyrene, og får hjelp av en tøff bokser til å komme seg tilbake på beina igjen, psykisk og fysisk. Det hele er en rørende historie med komplekse karakterer som forsøker å kjempe mot traumer, mens de tilnærmer seg kjærlighet og tillit, skritt for skritt (Caroline Krager).

Rust and Bone.

Les også: Månedens guide: Digital spesial