– Blir ofte brukt som lokkemiddel for å pushe overforbruk.
Det er ikke uten grunn at mange foretrekker å shoppe på nett fremfor i fysisk butikk. Lange køer til prøverommet og i kassen, støy og ofte høy musikk er alle gode grunner til å klikke varer hjem. Rett fra den komfortable sofakroken.
Problemet er imidlertid at man ikke får prøvd varene på. Men gratis frakt og ikke minst gratis retur har løst akkurat det problemet.
Zara er blant motefavorittene mange digger å klikke varer fra, rett hjem til postkassen.
Nå slutter imidlertid Zara med gratis retur.
Den spanske fast fashion-giganten vil nå at kunder skal betale en avgift dersom de ønsker å returnere varer, ifølge Grazia.
Hvis man velger å returnere produktene i en fysisk Zara-butikk, er returen gratis. Velger du derimot å returnere produktene via posten, vil kjeden belaste et beløp som tilsvarer de direkte kostnadene ved returen din, heter det på Zaras nettside.
Kunder som jevnlig returnerer varer – eller som driver med såkalt wardrobing – altså å bruke plagget én gang med prislappen på, for så å sende det tilbake – er blitt et økende problem for merker, påpeker Grazia.
Nyheten har ikke falt i god jord hos alle.
«Å gjøre endringer på gratis retur som nå koster kundene deres penger og ikke annonsere det? Ikke kult», skriver en Twitter-bruker.
Det noe upopulære valget hevder Zara selv er av miljøhensyn. Det er bedre om kundene selv returnerer plaggene til fysisk butikk, istedenfor at Zaras sjåfører må kjøre til drop off-innsamlingspunkter, skriver magasinet.
Men er dette egentlig lov? Og har det nye grepet noe å si for miljøpåkjenningen?
– Forbrukeren har ikke en lovbestemt bytte- eller returrett for en feilfri vare når du handler i en fysisk butikk, sier Amna Haye, forbrukerjurist i Forbrukerrådet til Melk & Honning.
– Mange butikker gir deg likevel en bytterett så lenge du tar vare på kvitteringen og varen returneres i samme stand som da den ble levert.
I et nettkjøp har man en lovbestemt angrerett på 14 dager når varen og fraktkostnadene er på over 300 kroner, ifølge Haye.
– Angrerettloven gir butikken mulighet til å ta seg betalt for fraktkostnadene så lenge butikken informerer forbrukeren om at de er ansvarlige for å betale returkostnaden ved bruk av angreretten, fortsetter hun.
– Siden kleskjedens gratis returpolicy har vært en etablert ordning, er det viktig at det informeres om de endrede vilkår og kostnadene på nettsiden og eventuelt også i betalingskassen på en tydelig og transparent måte, så kunden kan ta opplyste valg.
– Returandelen er generelt altfor høy på netthandel. Det har blitt vanlig å bestille to-tre plagg i ulike størrelser, prøve de hjemme og returnere de som ikke passer, fordi mange nettbutikker har gratis frakt og retur, sier Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender til Melk.
– Den høye returandelen betyr ikke bare mer utslipp fra frakt. Man risikerer også at det er flere varer som ikke kan selges igjen. Noen klær egner seg ikke til å pakkes om. Og det trenger ikke være store feil eller mangler før varene gis bort til outlets eller veldedighet, fortsetter hun.
Siden det er frivillig for kjedene å rapportere hva de gjør med returvarer, er det vanskelig å vite akkurat hvor mye som blir solgt på nytt og hvor mye som ender opp med å bli kastet, ifølge Riise.
– Om Zara har begynt å ta betalt for retur fordi de vil kutte utslippene sine litt eller fordi det koster dem for mye å ha gratis retur, er jo vanskelig å vite sikkert.
Hun mener det «for så vidt er bra at kundene må begynne å betale for transportkostnadene ved plaggene de kjøper, så prisen på klærne reflekterer litt bedre hvor mye utslipp klærne står for».
– Gratis retur blir ofte også brukt som lokkemiddel for å pushe overforbruk og få oss til å kjøpe mer enn det vi egentlig trenger.
– Men slike små grep blir plaster på såret så lenge Zara ikke gjør noen grunnleggende endringer i forretningsmodellen sin. Vekk fra fast fashion.
Hun mener det er vanskelig å si noe nøyaktig om miljøpåkjenningen av nettshopping og bomkjøpene, men forteller at klesindustrien «er en skikkelig miljøversting som står for åtte til ti prosent av utslippene».
– Fast fashion-kjedene kan overprodusere klær til en kunstig lav pris, fordi de stort sett lager nye klær i plast, ikke betaler for belastningen de påfører miljøet og bruker fabrikker hvor arbeiderne får dårlig betalt.
– De lever av å overbevise oss om at vi må oppdatere garderoben vår hele tiden. Med trender som skifter fra uke til uke – eller dag til dag. Hele forretningsmodellen deres er avhengig av overforbruk. Det er ikke bærekraftig.
Gjennomsnittet for retur av nettkjøp i alle bransjer er 27 prosent, ifølge Bakken Riise.
– Nordmenn shoppet for rundt to milliarder kroner hos Zalando og Boozt i 2018. Samme år hadde de to nettbutikkene en returandel på henholdsvis 50 og 40 prosent, sier hun og viser til en artikkel skrevet av DN i 2019.
– En rapport fra 2020 som Østfoldforskning skrev på vegne av Miljødirektoratet estimerer at norske kleskjeder sitter igjen med minst 700 tonn usolgte klær, og trolig mye mer. Deler av disse overskuddsvarene blir bevisst destruert.
– Det er store mørketall på hvor store overskuddslagrene til kjedene er og hva som faktisk skjer med de usolgte klærne og returvarer, siden det ikke er obligatorisk å registrere og være åpen om dette.
Melk & Honning har forsøkt å ta kontakt med Zara for en kommentar, foreløpig uten hell.
Les også: Hvilket ansvar har sportsbransjen når det gjelder bærekraft?