Men for all del, hvis noen vil fortsette å bli holdt for narr, så er det bare å sprade rundt naken som en viss keiser i eventyret, skriver Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson.

Cathrine Dehlie, bærekraftsansvarlig i Tekstilaksjonen, kritiserer i en kommentar uttalelser som Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet har fremmet når det gjelder gjenbruk og resirkulering. Men saken er vel heller at det å stille seg ukritisk til dette, er et mye større problem, og bringer oss ikke nærmere en løsning. Det hevder seniorforsker Ingun Grimstad Klepp og NICE Fashion redaktør Tone Skårdal Tobiasson i denne kommentaren.

For tiden er det stor oppmerksomhet rundt tekstil- og moteindustriens klimaavtrykk, og bransjen etiske og miljømessige utfordringer. Samtidig er det en rørende tro på at om vi bare omfavner en sirkulær tankegang og gjenbruk blir trendy; så vil fremtidens tekstil- og moteindustri bli en del av løsningen og ikke problemet. Men da overses veldig fort det som er kjernen i problemet og som må bli en del av løsningen: Bedre og mer hensiktsmessig ressursutnyttelse. 

Under Tekstilaksjonen deltok vi på åpningen og på en Pecha Kucha kveld. På sistnevnte var Symesterskapet fremhevet som selve stjerneeksempelet på hvor trendy gjenbruk og omsøm er blitt. Å sy noe nytt av noe gammelt kan være en fin måte å utnytte avlagte klær og tekstiler. Det er også god ressursutnyttelse dersom det som lages har høyere verdi enn det en startet med. Men det kan også være ressurs-sløsing. Gjenbruk og resirkulering har høy status i den såkalte sirkulære økonomien, men hvorvidt slike løsninger bidrar til lavere miljøbelastning eller det stikk motsatte, varierer fra tilfelle til tilfelle.

Jobber med verdens ledende forskere

Dehlie kritiserer at vi er kritiske til en del av de løsningene bransjen selv fremmer. At vi ikke er med i heia-koret, men i stedet peker på keiseren og sier at han er naken når troen er at ny teknologi skal redde oss. Vi skulle veldig gjerne bruke mer tid og spalteplass på nettopp det hun etterlyser; løsninger som monner. Vi jobber sammen med noen av verdens ledende forskere på disse problemstillingene. Union of Concerned Researchers in Fashion (UCRF) peker ut gode løsninger og viser også til at det som faktisk vil monne verken er gjenbruk eller resirkulering, om ikke dette foregår helt lokalt, i hjemmet.

 To i UCRFs styre (Kate Fletcher og Mathilda Tham) har akkurat levert en såkalt «white paper» om hva som må til, Earth Logic – Fashion Action Research Plan, og her finner vi løsninger som burde løftes fram i den offentlige debatten. Vi var også delaktige i en rapport som ble levert til Nordisk Ministerråd for en del år siden, som kom med helt konkrete løsninger hvor Norden kunne vise vei, men denne rapporten ble begravet i en skuff i likhet med det meste annet som utfordrer økonomisk vekst. Problemet er at både politikere, pressen og initiativer som Tekstilaksjonen for det meste ser seg blinde på den samme, gamle våte drømmen om at brukte tekstiler skal få et nytt liv som nye tekstiler og at tekstilene vi er luta lei skal kjøpes av andre og dermed skape «grønn vekst». Det er bare de aller modigste som i dag tør å si at den virkelige grønne veksten er «de-growth». 

Men hvordan vi faktiske skal komme dithen at forbruket vårt halveres (i antall kilo eller plagg), at produksjonen går drastisk ned og at vi bruker klærne våre dobbelt så lenge selv og dermed kan komme til en reell nedgang i forbruk? Det forblir elefanten i rommet. Iallfall inntil Karl-Johan Persson i H&M trampet uti det, og fikk en massiv skyllebøtte av alle fra EcoAge-sjef Livia Firth til Clean Clothes Campaign. Vi skulle gjerne snakke om løsningene som faktisk har noe for seg, men hvem vil snakke om lengre bruk og mer lokal produksjon, bedre tilpassede klær, kunnskaps-økning og saktere fart som virkemiddel når gjenbruk er «trendy» og dermed trumfer alt? Vi er helt enige med Dehlie at kvalitet igjen må bli et hedersord, men når folk flest har svært vage forestillinger om hva kvalitet er, og markedet gjør sitt ytterste for å føre folk bak lyset, er det lettere sagt enn gjort. Vi er også enig i at det å ta bedre vare på klærne er helt sentralt.

Å få kunnskapen frem – til de tusen hjem

Dermed er vi tilbake til Symesterskapet og diskusjonen om det er positivt eller negativt med en «trend» som fremmer gjenbruk. I SIFOs kronikk lå det ikke en kritikk av om folk flest kjøper brukt fremfor nytt, slik Dehlie hevder. Selvsagt ikke. Det var derimot en kritikk av de som bruker «gjenbruk» kommersielt eller politisk, for å selge klær, for å forhindre debatt om hvordan vi skal få ned mengden nye klær som selges og produseres. Det er noe helt annet, og det burde Dehlie skjønne. På samme måte som produsentene av Symesterskapet burde forstå at å sy tar tid, å sy pent tar enda lenger. Tidspresset i symesterskapet bidro sikkert både til å gjøre produksjonen enklere og skape dramatikk, men det bidro også til at plaggene ikke holdt mål. 

Sentralt i arbeidet for bærekraftig utvikling er å få ned tempo og mengde, og få opp respekt, kvalitet og verdi. Vil vi ha gode klær må vi være villige til å betale for det. Vi trenger at respekt for håndverket økes og at tidspresset minskes, klærne må lages langsommere, transporteres mindre, skiftes ut langsommere og brukes lenger. Når noe går galt må det være tid til å ta opp og sy pent på nytt. 

Vi jobber hardt med å få kunnskapen frem – helt frem – til de tusen hjem. Vi gjort dette med boken Lettstelt, som Dehlie er så hyggelig å nevne i sin kommentar, som gir kunnskap om hvordan klærne gjennom å stelles riktig varer lenger. I oppfølgingsbokenLettkledd skal vi skrive mer om kvalitet, om gode klær som kan tilføre livene våre noe positivt, og gjøre oss varme og vakre. Det motsatte av det fast fashion, og illusjonen om at moten forandrer seg hele tiden, har gitt oss. Det er kunnskap som trengs for at virkelighet skal bli akkurat det: Virkelighet. Og det trengs politikk fra myndighetene.

Noen tiltak som monner

Vi er helt enige i at bransjen selv må være en viktig del av løsningen, og heldigvis er det mange viktige initiativ og foroverlente bedrifter. Dette er bedrifter med skikkelig kvalitetskontroll på sine produkter, god og sannferdig informasjon til forbrukerne, gode løsninger for reparasjon og vedlikehold, bedrifter som tar viktige utfordringer som passform, funksjonalitet, fleksibilitet og levetiden på alvor. Men det er ikke deres arbeid som dominerer debatten eller markedet. Det er langt mellom troverdig markedsføring som gjør det lett å finne produktet man leter etter.  

Det er mer enn nok å ta fatt i og vi ønsker oss jeans og ullundertøy som tåler hard bruk i mange år, strikkeplagg som ikke nupper, loer, røyter og mister fasongen, og bedre passform og oppfølging av størrelsessystemene. Bransjen kunne også sette inn strakstiltak og stoppe alle barneklær som bare kan brukes av et kjønn (med unntak av penklærne), samt ferdig-slitte jeans og andre plagg hvor levetiden er kunstig lav. De kunne gi sine kunder realistiske ideer om forventet levetid i form av informasjon og garantier.

Til slutt; Dehlie mener at trender er noe vi ikke blir kvitt med det første, i sammenheng med redaktørens uttalelse om at nettopp trender er tøv.  Uttalelsen bunner i lang fartstid som redaktør i et motemagasin. Hver vår og høst presenterte vi sesongens trender. Det var løgn fra ende til annen. Trender utspilte sin rolle samtidig som fast fashion la verden under seg. Det at mote er noe som forandrer seg hele tiden er i dag et falsum. De samme tingene er på de sagnomsuste catwalkene sesong etter sesong, men ved å fremheve noe fremfor noe annet blir det tilsynelatende trendy. Men vi som har vært på innsiden vet utmerket godt at dette bare er tull, som noen tjener gode penger på. Derfor kan vi med sikkerhet si at «trender er det største tøvet som finnes». Men for all del, hvis noen vil fortsette å bli holdt for narr, så er det bare å sprade rundt naken som en viss keiser i eventyret.