Som en motreaksjon på at moten tilsynelatende lever i fortiden og kan tenkes å uttale «hva behager?» og «frue», har en relativt stor Anti fashion-bevegelse vokst fram. Vi tar pulsen på fenomenet.
Selve attituden og tankesettet peker helt klart mot motstrøms-bevegelser á la ’77-punk eller 90-talls grunge. Føler man at en så verdensomspennende og innflytelsesrik bransje som det moten er, ikke speiler den virkeligheten du kjenner deg en del av – gir man jo selvsagt heller fingeren til det hele.
Tendensen er sterkest blant de yngre. Generation Z – født rundt Millenniumsskiftet – er de som i størst grad ser ut til å ha fått en mikrochip med dette plantet inn hjernen i disse dager.
– De skriver DIOR eller GUCCI i tusj på t-skjorter og lager og gjør tingene selv, fortalte HaikW/-designer Ida Falck Øien til Melk & Honning da vi skrev om oppblomstringen av DIY og kunst-merch i Oslo.
En av de som ser hele denne trenden fra innsiden er assistenten til Recens Paper-grunnlegger Elise By Olsen, Inti Wang, som er 16 år gammel. Han er en del av det kreative «cool kids» miljøet i Oslo der DIY har blitt normalen – og alle har tatt eierskap over moten.– Motebransjen er så innmari utilgjengelig for mange. Hva kan vi gjøre med det? Jo, fake it till you make it. Kjøp fake ting, finn ting som ligner eller lag ting selv. Det er jo tross alt tusenvis av videoer på Youtube som lærer deg hvordan man kan DIY hva som helst.
Wang trekker fram den nye Balenciaga-bagen til 20 000 kroner som likner på en ‘Frakta’– bag til 5 kroner på IKEA. Eller en Yeezy oversized t-skjorte til 2000 kroner som likner på en XL t-skjorte fra UFF til 70 kroner.
– Det er helt absurd. Det er viktig at man tenker på at mote er laget for rike folk. Jeg føler at det er dét som er lættis med det, og derfor kan man gjøre hva man vil om man ikke har råd.
Til slutt er det hele bare en eneste stor vits.
Ida Falck Øien mener bevegelsene i motesfæren akkurat nå både nasjonalt og internasjonal handler om en slags «palette cleanser». En reaksjon – i likhet med eller kanskje som en etterkommer av det Normcore var – på en lang periode som har vært nokså «slick».
– Helt siden 70-tallet har hele moteverdenen, alt av reklame og magasiner kommunisert akkurat det samme; for å bli lykkelig trenger du disse og disse produktene, forteller Falk Øien.
– Den yngre generasjonen går ikke med på dette lenger. De ser tvers igjennom det.
– Jeg følte jeg måtte skrive om sannheten i vår industri.
For kort tid siden publiserte verdens mest anerkjente trendforsker, Lidewij Edelkoort, sitt Anti-fashion manifesto. Nederlenderen har holdt fingeren stødig på motebransjens pulsåre siden hun etablerte seg i Paris på 70-tallet.
Under Business of Fashion sin årlige BOF Voices-konferanse leste hun opp fra blekka foran de frammøtte. Det var en tidvis lett emosjonell dame som sto der.
– Jeg følte jeg måtte skrive om sannheten i vår industri. Det hadde vært vanskelig å fortsette i denne bransjen uten å være ærlig, begynte hun det hele med.
Blekka den nederlandske dama har jobbet med i 2,5 år forteller om en moteverden som ikke lenger går fremst som fanebærer for nye tanker og idéer, men heller trasker rundt i sine vante, men utdaterte spor. En bransje som virker smertelig lite opptatt av å speile den moderne forbrukerens tanker og behov.
– Vi lever i en verden nå der samarbeid er blitt viktig og økonomien er i sterk forandring. Samfunnet som en helhet er sulten på dybde og nestekjærlighet. Individualisme er over for lengst. Moten er akkurat nå plassert langt utenfor normalen.
Fashion er blitt old-fashioned, uttalte Edelkoort.
Professor i motevitenskap, Philip Warkander, er enig i at moten har mistet mye av sin relevanse, men at det ikke er en utvikling som er unik for bare moten.
– Jeg tror det handler om en stor samfunnsutvikling der det settes spørsmålstegn både ved kunst, arkitektur, mat og arbeid. Vi befinner oss i krysningen mellom to store paradigmer, men ettersom mote har en så sentral rolle i vårt samfunn er det primært der diskusjonen har kretset, på tross av at utviklingen skjer på flere områder enn så, forteller Warkander til Melk & Honning.
– Å ikke følge trender
Hordene av folk på instagram som i disse dager sporter slitte sneakers, blå jeans, caps og hettegensere med logoer i hvite omgivelser befengt med grønne planter, føler kanskje at det de gjør er 1.0 mens det egentlig er 2.0.
Anti-fashion i seg selv er jo selvsagt ikke nytt. Mange mener den første bølgen på innsiden av motebransjen kom på slutten av 80- og starten av 90-tallet.
For mens hotshots som Gianni Versace sendte langlemmede super-supermodeller som Linda og Cindy nedover catwalken med knallfarger og puffermer, spilte nemlig to japanske designerne på det avantgardistiske, lett melankolske og monokrome i stedet. De to var Yohji Yamamoto og Comme des Garcon-designer Rei Kawakubo.
Da Yamamoto uttalte seg om sitt syn på bevegelsen av Anti-fashion han selv var en del av i en dokumentar, sa han at det dreier seg om én ting; «Å ikke følge trender». Et opprør mot det etablerte, mot ekstrem-konsumering, det super-kommersialiserte. De notoriske Antwerp 6 og den mystiske designeren Martin Margiela fulgte opp trenden. Sammen la de japanske og belgiske designerne til en ny note på motebransjens noteark, som har spilt en veldig viktig rolle siden.
Heller ikke den nedtonede, ungdomsskole-aktige, hettegenser-stilen – som er en del av anti-fashion uttrykket i dag – er ny. Anders Kemp, motejournalist i D2, har sett det før.
I bunn og grunn handler det kanskje mest om en motstand – mot bransjen som helhet og – ikke minst – generasjonen over seg.
– Da vi var på den alderen var alt som var fra USA litt fett, og jeg tenker det lå et slags opprør i det. Veldig mange hadde foreldrene med en sånn mild anti-USA-holdning som virker underlig i dag, men som var høyst reelt da, forteller Kemp til Melk & Honning.
De sporta hettegensere med Lakers, Bulls, Raiders, eller Celtics, Air Jordans, sæggebukser, Oakleys og caps. Alt sammen veldig inspirert av USA. Generation Z henter mer inspirasjon fra andre retninger.
– Nå handler det mer om Chav-stil fra UK, om hardcore-tekno-heads fra Rotterdam og street wear tolket gjennom Russland.
Dagens trend har et element av «slumming» rett og slett. Han trekker frem et eksempel.
– Følgende scenario er jo helt typisk: Jeg er en 24-år-gammel PR-dame med utdannelse fra Central St. Martin i London. Jeg gikk i Burberry-trench i tiende klasse. Jeg kjenner til Alexander McQueen og Hussein Chayalans beste kolleksjoner, men jeg velger å kle meg som en «gabber» i Nederland våren 1995.
Kemp mener dagens Anti-fashion stil i stor grad handler om et brudd, men mot noe annet enn det hans egen generasjon kjempet mot i sine yngre dager.
– Det er et brudd med fashionistaen, brudd med hipsteren, brudd med kjønnskategorier, med snobbethet, foundation, urettferdighet, han rike megleren med spisse sko, alt som tilsyneletende er litt «rich, overflatisk og urettferdig» kanskje.
–Så tror jeg også det handler om en lengsel etter subkulturer – fordi de egentlig ikke finnes lenger. En lengsel etter å gå i uniform.
Hovedbilde: Adam Katz Sinding via @ https://le21eme.com/anne-karine-thorbjornsen-oslo/