Kronikkforfatterne reagerer etter Melk & Honning-artikkel.
Kronikk med skribentens mening.
Ved professor i klær og bærekraft ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, Ingun Grimstad Klepp og forfatter, redaktør og journalist Tone Skårdal Tobiasson.
Under headingen «5 norske motemerker som er mer miljøvennlig – og hvorfor» har Melk & Honning plukket ut fire klesmerker og ett skomerke. Forfatterne av boktrilogien Lettfiks – klær med ni liv, Lettkledd – klær med lite miljøbelastning og Lettstelt reagerer kraftig på ett av valgene.
Vi heier på norske kles- og motemerker som tar bærekraft på alvor, og mange er flinke og har skjønt hva som faktisk gjør en forskjell, slik Melk & Honning skriver, og styrer unna grønnvasking.
Tre av de klesmerkene som nevnes i saken, har jobbet systematisk og målbevisst med dette.
Men når det kommer til det fjerde eksempelet som nevnes, må vi ta bladet fra munnen, basert på den kunnskapen vi har og det vi ser som en svært farlig trend: Misbruk av LCA studier.
Motemerket Høst & Vår har valgt å «eliminere flere tekstiler, eksempelvis silke og skinn, på grunn av deres negative miljøpåvirkning».
Lenken i teksten fører oss til merkets egen beskrivelse av bakgrunnen for avgjørelsen og de ordene som brukes er tydelig hentet fra HIGG Cos Material Science Index (MSI), et av de mest ubrukelige og misvisende verktøy som finnes.
Dessverre brukes dette av veldig mange i bransjen, inkludert Norrøna og H&M. De to sistnevnte har lansert produkter som benytter dette både mangelfulle og tendensiøse datagrunnlaget for å fortelle forbruker at produkter de selger er mer bærekraftige med en prosent-fremstilling av «hvor mye bedre enn et konvensjonelt produkt» de påstår at deres produkt er. At globale snitt-tall ikke har noen relevans for enkeltprodukter, overser de glatt.
Men tilbake til Høst & Vårs eliminasjon av silke og skinn, og bruk av ‘veganske’ materialer i stedet – med begrunnelse i miljøpåvirkningen. Det merkelige er at de bruker alpakka – som scorer like ille på HIGGs MSI.
Problemet er at de fører forbruker bak lyset og videreformidler vranglære og irrelevant datagrunnlag.
Studiene som ligger til grunn er utdaterte, gjort av helt andre grunner enn for å brukes av HIGG, og ikke minst er de ufullstendige og gjemt bak en betalingsmur slik at de unndrar seg faglig kritikk og diskusjon. Å bruke dem og ikke vise til hva datagrunnlaget faktisk er, er også ulovlig i EU.
Det som er mest skremmende for oss som følger arbeidet med å utvikle bedre informasjon til forbrukere, er at det samme mangelfulle og utdaterte datagrunnlaget nå mates inn til EUs Product Environmental Footprint, det nye store merkesystemet EU ønsker å rulle ut, også for klær og sko.
Her vinner de syntetiske materialene, og det er særlig fibre og materialer som stammer fra dyreriket (ull, alpakka, silke, skinn) som taper i utregningene.
Men i kriteriene for hva som regnes er det store mangler, blant annet fotosyntese og naturfibrenes uovertrufne egenskaper. Flere av de animalske fibrene er biprodukt fra matproduksjon, og å velge dem bort betyr enorme tap for marginaliserte og fattige bønder rundt om i verden.
Derfor har også den internasjonale silkeorganisasjonen, skinnorganisasjoner, den internasjonale ullorganisasjonen og alpakka-organisasjonen funnet sammen for å stoppe dette misbruket av studier og datagrunnlag. Union og Concerned Researchers in Fashion og EcoAge har startet et samarbeid, og den internasjonale organisasjonen Fibershed bidrar – også gjennom et samarbeid med SIFO og NIBIO i prosjektet Amazing Grazing, finansiert av Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri.
Her skal vi løfte frem andre måter å måle miljøbelastningene på som tar jord og plast, kultur og tradisjon på alvor. I samarbeid med Polen og Portugal utvikles også dette arbeidet. Finansieringen kommer fra Norges Forskningsråd og EEA Grants – som er EØS-landenes bidrag til forskning.
Heldigvis har de forstått alvoret når ‘fossil fashion’ får bærekrafts-glorien. Nå gjenstår det å få EU til å forstå det samme.
Les også: Kommentar: Om å få på pelsen
