Nok en sesong av Oslo Runway er over. Mens designere, modeller og arrangører kan puste lettet ut, har vi tatt en prat med et knippe internasjonal motepresse for å høre deres refleksjoner.
Rico Iriyama
Japanske Rico Iriyama var tilstede under Oslo Runway for andre sesong på rad – for å bringe norsk mote tilbake til Tokyos TV-skjermer. Da Melk & Honning snakket med henne i forbindelse med SS18-visningene, var hun ikke udelt positiv til den norske motebransjen, til tross for at hun tidligere har bodd i Oslo.
Den gangen etterlyste hun blant annet at organisasjoner som Innovasjon Norge burde komme på banen med økonomiske midler til Oslo Runway. I år kan det virke som om hun har fått smaken på norsk mote.
– Det vokser og vokser, alt er organisert og visningene er bra. Designerne virker å vite hva de vil gjøre, og jeg føler meg trygg på å ta med bilder og opptak tilbake til Japan. Jeg var litt bekymret for at det ikke ville være bra nok for å vises på TV, men det er det definitivt.
– Jeg vil beskrive norsk mote som små, skjulte skatter. Tom Wood imponerte meg og Iben har mye potensiale, så lenge prisene står i stil til klærne. Men jeg lurer på hvordan designerne skal klare å selge klærne sine?– De har en presentasjon eller en visning, men uten showroom eller noe lignende i forbindelse med moteuken, blir det jo bare en visning. Jeg tror at hvis du vil gjøre business ut av moten, trenger du i forbindelse med en moteuke også en arena for å promotere og selge klærne.
Angelina Ilmast
Angelina Ilmast er fra Russland, men jobber som fotograf i Helsinki. Hun er i forbindelse med Oslo Runway på besøk i Oslo for aller første gang. Ilmast sitter igjen med et inntrykk av at den norske moteuken skiller seg kraftig ut fra våre skandinaviske naboer.
– Kolleksjonene har vært både koselige og unike, og det virker som om norske designere har et tydelig begrep om både folkets og ikke minst værets mentalitet. Jeg gleder meg til å komme tilbake om et halvt år for å se sommervisningene.
– I Russland er det grovt sett to former for streetstyle; den ene mer klassisk med pels, høye heler og diamanter, mens den andre delen er mer «ugly fashion» med merker som Vetements, Gosha Rubchinskiy og Balenciaga. Her i Norge er det mye koseligere, både designere og publikum har en ydmyk tilnærming til moten, noe man ser gjennom en utpreget og unik minimalisme og enkelthet i designet.
Anne Charlotte Vogel, Nina Sejr Wiboltt og Maria Jernov
Den danske trioen, som består av en blogger og to som jobber i PR-byrå, hadde tatt turen fra København og syntes også at den norske moteuken var både koselig og inspirerende. De trekker frem Tom Wood og FWSS som visninger som stakk seg ut, men alle har én favoritt de forhåpentligvis vil fortsette å snakke varmt om i Danmark.
– ESP var nydelig, det var den aller beste visningen. Den representerte Skandinavia på en veldig bra måte og føles som en del av også vår kultur selv om vi ikke er norske.
Vogel, Jernov og Wiboltt setter pris på at stemningen er mer avslappet i Oslo enn i København, hvor det er én visning hver time, og tror den norske moteuken bare kommer til å bli bedre i årene som kommer. De peker på at det i stor grad handler om erfaring, og jo lengre man holder på, jo flere kommer til å trekke til visningene fordi de skjønner at det er et bra arrangement.
– Alle nye ting har små feil, som når en ny mobil kommer på markedet: Det er noen bugs, og det er det samme med en moteuke. Det tar bare litt tid.
Robert Spangle
Robert Spangle, fotograf for British GQ, er som vanlig på plass under Oslo Runway for å fange glimt av motebildet utenfor catwalken. Han forteller at flere av designerne han har fulgt med på virker å forstå seg selv bedre og bedre.
– Designerne tar valg basert på norsk produksjonskapasitet, og fokuserer på materialer som ull, i stedet for denim eller lær. Det viser subtilitet og er også med på å gi Oslo Runway en internasjonalt gjenkjennelig signatur.
Spangle forteller videre at han er imponert over intelligente valg av visningsarenaer og trekker frem Vigeland-museet som et eksempel, men også ESP, som ble vist på designerens fabrikk, opplevde han som intimt og kult fordi man som publikum fikk et innblikk i prosessen.
Melk & Honning hadde tidligere under Oslo Runway overhørt fotografen si noe om norske designeres kopiering av andres design og måtte således få Spangle til å utdype dette.
– Nei, jeg mener ikke at noen kopierer noen andre. Men det kan være en farlig tendens å følge en trend for tett, enten med farger, materiale eller visse design. «Alle» i motebransjen gjør det, men jeg tror ikke det er et smart trekk. Å konkurrere med større designere, som har større distribusjoner og lavere priser er bare en kamp i oppoverbakke som man muligens kan vinne lokalt, men ikke internasjonalt.
– Jeg tror det er klokere å spesialisere seg i materialer og prosesser fra der du kommer fra, det gjør ikke bare produksjonen enklere, men da spiller du også på dine egne styrker.
Hovedbilde: Illustrasjonsbilde via New York Magazine.