Ris og ros til Oslo Runway.
Etter en heldigital versjon i fjor, kunne Norges svar på moteuken, Oslo Runway, bli arrangert i et delvis fysisk format igjen. Denne gangen som en liten del av mote- og kunstfestivalen Oslo Fushion Festival.
På programmet sto blant annet digitale presentasjoner av en rekke norske merker, et par fysiske visninger, samt åpne og lukkede eventer.
Dette mener mote-Norge om sesongens Oslo Runway.
Les også: Denne instakontoen poster snikbilder av folk i Oslo – er du der?
Malin Gaden, journalist i MinMote
Hva likte du best med denne sesongens Oslo Runway?
– Det var rett og slett bare deilig å komme seg ut og bli inspirert! Når det i tillegg er snakk om norsk design man blir inspirert av, så kan man ikke klage. Det var også kult å få se på designene til nye, fremadstormende talenter i Oslobukta.
– Dessverre fikk jeg ikke deltatt på så mye som jeg skulle ønsket, men plaggene til ESP falt som alltid i god jord hos meg. Jeg tok også en liten tur innom kontoret/showroomet/butikken til FWSS og falt blant annet for en grønn skinnjakke.
– Også visningen til Fam Irvoll måtte dessverre utgå da jeg hadde elektriker hjemme hos meg, men det så ut som en fest. Akkurat det vi trenger nå!
Kunne noe vært gjort annerledes?
– Jeg må si jeg savner flere fysiske visninger. Klassisk runway! Men jeg skjønner også at det er vanskelig for arrangørene å tilfredsstille alle ønsker. Dette koster også mye tid og penger for både designere og Oslo Runway, og det må man ikke glemme.
Hva synes du om miksen av fysiske og digitale visninger?
– Det jeg kan like med den digitale biten er at det – forhåpentligvis – er tilgjengelig for flere enn bare de som er i bransjen. Det sitter ganske mange mote- og kunstinteresserte mennesker rundt om i landet, så jeg håper at mye av det som foregikk forrige uke også var tilgjengelig for dem.
– Samtidig synes jeg jo at det er noe eget med det å møte opp til et show. Du kommer så tett på plaggene, og du blir presentert en hel pakke. Musikk, location, props. Alt dette er med på å formidle designernes inspirasjon for kolleksjonen, og det elsker jeg.
Var det noen merker du savnet på programmet?
– Nå fikk jeg ikke deltatt på alt, så det kan godt hende at det er noe jeg har gått glipp av. Men jeg hadde ikke hatet å se litt fra Michael Olestad, Pearl Octopussy, Tom Wood, Moiré og byTiMo.
Hva synes du om at Oslo Runway denne gangen var en del av Oslo Fushion-festivalen?
– De får vist frem flere dyktige folk i både mote- og kunstbransjen, og det er viktig at det løftes opp, men det kommer vel ikke som noe sjokk etter mine tidligere svar her at jeg godt kunne like «gamle» Oslo Runway.
Les også: Hva skjedde egentlig med Oslo Fashion Week?
Ida Elise Eide Einarsdóttir, mote- og skjønnhetsansvarlig i KK
Hva likte du best med denne sesongens Oslo Runway?
– At vi i det hele tatt har fått stablet på beina en mer eller mindre velfungerende moteuke mener jeg er veldig viktig – selv nå under pandemien. De siste par sesongene har naturlig nok blitt amputert grunnet koronakrisen, som har stukket kjepper i hjulene for en hel moteverden. Men når en dør lukkes åpnes en annen og så videre, og den globale krisen har helt klart vært en øyeåpner når det kommer til spørsmålet om hvor bærekraftig moteukene – eller motemånedene som jo er mer passende – egentlig er i sin nåværende form.
– Formatet slik det er nå virker veldig moderne og fremoverlent, synes jeg, med en miks av digitale og fysiske visninger. Det virker å være en ny normal også internasjonalt – i det minste her i Skandinavia – i lang tid fremover.
– Den norske moteuka har imidlertid lenge, om ikke alltid, slitt med en slags identitetskrise. Kanskje er vi for få som er interessert i mote i Norge til at det er bærekraftig å gjennomføre en fullskala moteuke på lik linje med eksempelvis moteuka i København. Kanskje skal vi blåse nytt liv i ideen om en felles skandinavisk moteuke eller i det minste et langt tettere samarbeid?
– Jeg tror nok med fordel selve Oslo Runway, som nå ligger under Oslo Fushion Festival, kan være enda mer spisset. Kanskje holder det med én dag med visninger? Uansett, denne sesongen var jeg spesielt imponert over Livid som debuterte med visning og også ble tildelt den nye moteprisen Fushion Tribute Award – der premiepotten forøvrig bør økes betraktelig hva angår kroner og øre. For mange av merkene syntes jeg også det mer casual stikk innom showrommet-formatet funket bra. En fullskala motevisning er ikke for alle, og da er showrom et langt bedre format å vise i.
Kunne noe vært gjort annerledes?
– Det var denne pågående identitetskrisen da. Det har ridd den norske moteuka som en mare nærmest siden starten. Vi hadde en god ting gående med Oslo Runway for noen år siden, men jeg har full forståelse for at en sånn type moteuke ikke er levedyktig her hjemme – ennå. Sånn sett var det smart å putte den inn under mote- og kunstfestivalen Oslo Fushion Festival.
– Jeg er bare litt bekymret for at folk ikke helt skjønner hva det egentlig er. Her har både arrangørene og vi i motepressen et ansvar for å formidle. Jeg merker meg at arrangørene har tatt til seg kritikken de har fått tidligere, og helt i tråd med tidsånden nå forsøker å åpne moteuka opp for publikum. Det tror jeg de gjør rett i, men det er viktig å ikke miste bransjen på veien. Den balansen der er tricky, men jeg tror vi er på vei i riktig retning.
Hva synes du om miksen av fysiske og digitale eventer/visninger?
– Det er den nye normalen. I alle fall enn så lenge. Korona eller ei, så synes jeg det er langt mer bærekraftig både for designerne og merkene selv (en visning en svindyr) og for publikum: Det er ikke særlig zeitgeist å fly redaktører, journalister, stylister, influencere og andre motefolk halve kloden rundt for å attende visninger lengre.
– Jeg synes de digitale presentasjonene til de norske designerne og merkene er superfine! Litt usikker på hvor mange som egentlig får de med seg – digitale moteuker har jo hittil ikke akkurat vært en publikumssuksess. Men hvis de kan brukes som eksempelvis content også videre har det jo absolutt en merverdi. Samtidig er det noe helt eget med fysiske motevisninger igjen. Jeg juger hvis jeg sier jeg ikke har savnet det.
Var det noen merker du savnet på programmet?
– Jeg er glad for å se at Envelope1976 for første gang er på programmet. Det samme med Livids første visning. Men jeg savner både Holzweiler, Tom Wood og byTiMo som er tre av Norges viktigste motemerker og største salgssuksesser.
– De burde nærmest være selvskrevne under en norsk moteuke. Og da tenker jeg på i form av mer enn lukkede middager med Vogue. Jeg vet at noen av de viser utenfor Norge, men det burde ikke være et hinder for å delta også her hjemme.
Hva synes du om at Oslo Runway denne gangen var en del av Oslo Fushion-festivalen?
– Det tror jeg er et skritt i riktig retning. Om vi ikke skal revurdere ideen om en felles skandinavisk moteuke, that is. Jeg advokaterer for å se mote som noe mer enn bare klær, og synes derfor det er naturlig å fusjonere mote og kunst. Smykkekunstutstillingen var et godt eksempel på det. Et vidt spenn av merker fra de mer kommersielle og etablerte til mer up and coming, og for første gang også med samisk design med i miksen – alt vakkert kuratert av designer og kunstner Ali Shah Gallefoss. It-nettstedet Hypebae mener han gjorde «en fantastisk jobb» med utstillingen. Jeg er helt enig.
Kine B. Hartz, sjefredaktør i Costume
Hva likte du best med denne sesongens Oslo Runway?
– Denne gangen var det veldig mange spennende poster på programmet. Costume ble invitert til å ha en egen intervjuserie på film med alle designerne, og det synes jeg fungerte veldig bra. Det var et godt initiativ av Oslo Runway å gi alle designerne plass til å snakke om seg og sitt. Jeg synes også det var bedre og tydeligere kommunikasjon fra festivalen om programmet. Noe som var problemet sist. Også forrige gang var alt jeg var på veldig bra, men det var litt forvirring i rekkene husker jeg.
– Det var også svært positivt at Steen & Strøm engasjerte seg og skapte en kommersiell arena for norsk mote, det er viktig.
– Jeg synes det aller beste var Livid-visningen. Den var veldig imponerende, og både kunstnerisk og motemessig sterk.
Hva kunne vært gjort annerledes?
– Det eneste jeg savnet var flere visninger. Envelope1976 med Celine Aagaard hadde et fint show og åpning av den nye butikken i Oslobukta. Jeg håper at flere blir med og har visning neste år. Det er noe med å vise ting frem fysisk som gir en helt annen opplevelse.
– Men det var nok vanskelig på grunn av koronapandemien og restriksjoner – det er kanskje usikkert og vanskelig å satse for mye på de store showene. Jeg håper verden åpner opp igjen og at flere kan være med og løfte norsk mote gjennom denne festivalen neste gang.
Hva med miksen av fysiske og digitale eventer/visninger?
– Da jeg så programmet første gangen syntes jeg det var mye digitalt, men da jeg fartet rundt på ting, var det mye som skjedde fysisk – og som var bra. Aktørene var flinke til å invitere oss inn til sine kreative univers. ESP hadde eksempelvis en afterwork i atelieret sitt og viste frem kolleksjonen sin der.
– Vi er jo så sultne etter å være der ute og oppleve ting igjen. Jeg var nettopp i København på moteuken der, og det var helt fantastisk. Og det var det samme da jeg fartet rundt i den vakre og kule byen i forbindelse med Oslo Runway og Fushion. Oslo har så mye å by på – alt i fra Fam Irvolls visning i ærverdige Det Gamle Biblioteket til den minimalistiske og moderne butikken til Envelope1976 på splitter nye Munch Brygge.
Var det noen merker du savnet på programmet?
– Selvfølgelig. Det er mange av de største merkene som ikke var med i år. Samtidig følte jeg at flere var med på en eller annen måte gjennom en aktivitet. Det fine var at mange fra mote-Norge bidro og gjorde noe for å vise seg frem – så godt det lar seg gjøre under en pandemi. Men som sagt håper jeg å se flere show neste sesong.
Hva synes du om at Oslo Runway denne gangen var en del av Oslo Fushion-festivalen?
– Det fungerte fint – og dette krysningspunktet mellom mote og kunst er spennende og relevant. Men personlig kunne jeg nok ønske meg de hver for seg – rett og slett fordi mote-Norge begynner å bli såpass stort at de fortjener sin egen arena.
Sissel Hoffengh, journalist i Dagsavisen
Hva likte du best med denne sesongens Oslo Runway?
– Fam Irvolls visning var mitt absolutte høydepunkt – en sårt tiltrengt gledesspreder som vi trengte nå. Gøy med fysisk visning som jeg tror mange er litt utsultet på nå etter flere sesonger med heldigitale moteuker. Jeg liker også at Fushion arrangerer talks, og at det selvsagt er miljø og bærekraft som står øverst på dagsorden, også i Oslo.
Hva kunne vært gjort annerledes?
– Jeg synes kombinasjonen av visninger, utstillinger og talks fungerer godt, men for et rotete journalist-hode med hundre jern i ilden skulle jeg gjerne sett at det var et PR-byrå eller liknende som tok seg av all akkrediteringen til visninger, happenings og utstillinger – det var flere ting jeg glemte å registrere meg på.
Hva synes du om miksen av fysiske og digitale eventer/visninger?
– Digitale eventer er gull for en journalist som alltid løper om kapp med deadline. For meg betyr det at jeg rekker å få med meg ting jeg aldri hadde kunnet prioritere ellers. Også er jeg glad i videoformatet. Men selvsagt er en kombinasjon av fysisk og digitalt best.
Var det noen merker du savnet på programmet?
– Det kan alltids være flere og mer av alt, men jeg synes det var helt greit med de merkene som var representert. Det var ekstra spennende at de hadde gitt plass til så mye kult smykkedesign, som Hasla og Diawéne blant annet. Ellers drømmer man jo alltids om at en eller flere av de klesdesignerne som gjør det bra ute i verden kunne kommet hjem og vist en gang i blant, men jeg skjønner at dette blir for liten arena for folk som tross alt driver business.
Hva synes du om at Oslo Runway denne gangen var en del av Oslo Fushion-festivalen?
– Kunst og mote sammen fungerer absolutt. Det er helt i tiden når hele bransjen må tenke bærekraft og gamle formater er på vei ut. Kunsten kan ofte si mye mer der ord kommer til kort, så jeg synes det er kult med utstillinger både av designobjekter og rene kunst/fotoutstillinger.
– De gammeldagse moteukene har mulig gått litt ut på dato siden vi helst ikke skal reise så mye og ikke sløse. Men om jeg får lov til å drømme litt, så hadde flere fysiske visninger vært så ufattelig gøy. Det skjer som regel noe spennende når folk møtes.
