ESP

Kan norsk tekstilindustri noensinne få nytt liv?

– Et politisk og økonomisk valg, og ikke minst et spørsmål om penger og lønninger.

Hva skal vi leve av den dagen oljen tar slutt? Det er det store spørsmålet mange spør seg. En mulighet er å se til våre skandinaviske naboer for inspirasjon og skape en norsk levedyktig og bærekraftig moteindustri.

Frem til 1970-tallet eksisterte det en stor tekstilindustri her til lands. Men i en tid hvor produksjonen av den tradisjonsrike bunaden blir flagget ut til lavkostland og vi shopper fast fashion på salg hele året – er det i det hele tatt mulig å blåse liv i den norske tekstilindustrien?

For dyrt å produsere i Norge

Tone Rasch ved Teknisk Museum
– Et politisk og økonomisk valg, sier Tone Rasch om mulighetene for en norsk tekstilindustri. Foto: privat

Tone Rasch er konservator ved Teknisk Museum, og er for ekspert å regne når det kommer til industridesign og tekstilhistorie.

Hun forteller at den norske tekstilindustrien startet i 1845 da de første tekstilfabrikkene ble grunnlagt. Siden ble det gradvis bygd ut veverier, fargerier, strikkefabrikker og trykkerier spredt utover landet, særlig i Sør-Norge.

– Det var en innarbeidet industri, og nedleggingen handlet i stor grad om at lønningene ble for høye. Det ble for dyrt å produsere i Norge.

– Det var også etterspørsel etter utenlandske varer som var mer moteriktige. Man ville ikke ha den norske varianten av olabuksa, men heller en utenlandsk en. Norske klær klarte ikke på samme måten å være helt up to date.

Større vilje til å kjøpe norsk

I dag er det derimot mange som ønsker å både kjøpe og støtte opp under nettopp norsk design, og norsk mote har for alvor blomstret de siste årene.

I tillegg til at mange nye merker har vokst fram, har etablerte merker ekspandert til utlandet gjennom tiltak som blant annet moteklyngen Norwegian Fashion Hubs Japan-satsning.

Norge har også fått sitt svar på fashion week, Oslo Runway, som denne sesongen til manges store overraskelse ble avlyst i siste liten.

Rasch forteller at hun synes det er interessant at det har vært liten satsing på norsk mote- og tekstilindustri i forhold til i de andre skandinaviske landene, selv om størstedelen av produksjonen heller ikke der skjer innenlands i dag.

– Det er en større vilje til å kjøpe norsk i dag, men det var enda mer for 50 år siden. Fra 1920-tallet og frem til 1960-tallet fantes det egne kampanjer for å kjøpe norske varer.

– Et politisk og økonomisk valg

Edda Gimnes designer norsk mote i London
Edda Gimnes bruker håndtegnede mønstre i sine kolleksjoner. Foto: Desiree Mattsson for Edda Gimnes AW18

Rasch mener at en tekstilindustri her hjemme er et politisk og økonomisk valg, og ikke minst et spørsmål om penger og lønninger.

– Industrien ble nedlagt fordi den ble utkonkurrert av billige varer. Hvis vi skal ha et forbruk som vi har i Norge i dag, så er det urealistisk å tro at man kan produsere alt innenlands, sier hun.

– Det må være en vilje til å gå ned i forbruk for å kunne forsvare en mer bærekraftig produksjon.

Elin Kathrine Saunes er leder for Norwegian Fashion Hub. Hun mener at det med tanke på utviklingen som skjer innen digitalisering og ny produksjonsteknologi er mulig å produsere klær i høykostland som Norge, og viser til eksempelvis 3D-printing.

– Med behov for innovativ produktutvikling, sterkere krav for bærekraftig produksjon, kortere vei til markedet og mindre overproduksjon, er det naturlig å tenke at det er potensiale i norsk klesproduksjon på sikt.

Krever kompetanse

Det er ingen hemmelighet at man for å kunne bygge en levedyktig industri må satse på utdanning av fagfolk på produksjonssiden.

Rasch forteller at tekstilutdanningen i Norge stadig blir beskåret.

– Tidligere var det ganske høy kompetanse blant folk om tekstile materialer og teknikker, men nå har jeg inntrykk av at den er langt mindre, sier hun.

– Derimot er interessen og kompetansen for design høyere. Dette kan også forklares gjennom utdannelse, der design har overtatt for håndverksfagene.

Peter Løchstøer hos KHiO
Peter Løchstøer underviser i kles- og kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo. Foto: KHiO

Peter Løchstøer er førsteamanuensis i Kles- og kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo. Han forteller til Melk & Honning at KHiO er en utdanningsinstitusjon som skal utdanne profesjonelle designere og kunstnere.

– Det er derfor naturlig for oss at fokuset ligger på designet og det kunstneriske uttrykket. Å forstå håndverket og mulighetene som ligger i teknologien, produksjonen og materialene er en viktig forutsetning for å skape, sier han og fortsetter;

– En utvikling mot mer lokal industri i Norge som studentene og utdanningene kunne vært i dialog med er derfor noe vi synes er svært interessant.

Han forteller at KHiO allerede utvikler samarbeid både i Norge og internasjonalt, med aktører innen klesproduksjon og tekstilindustri som kommer designstudentene til gode i utdanningene.

– Umulig å bygge en industri alene

HAiKW/ under Bik Bok Runway Award 2018
HAiKW/ vant fjorårets Bik Bok Runway Award. De hadde samarbeidet med tekstilkunstner Franz Petter Schmidt og Sjølingstad Uldvarefabrik. Foto: John Phillips/Getty Images for Oslo Runway

Saunes i Norwegian Fashion Hub er enig i at vi har mistet mye av kompetansen her hjemme.

– Hvis vi skal bygge opp dette på nytt, er vår rolle å sørge for at bedriftene får tilgang til kompetanse og får mulighet til å teste ny teknologi slik at de kan jobbe med dette i egen virksomhet.

– Samarbeid på tvers av sektorer og med virkemiddelapparatet, i tillegg til pådriv fra merkevarene selv er sterke drivere for å få til dette. Det er nærmest umulig å bygge opp en industri alene.

Hun forteller at Norwegian Fashion Hub er i gang med en prosess for å utvikle Oslo Textile Lab.

– Dette er et innovasjonshus for å bygge kompetanse og gi bedrifter tilgang til test og utviklingsfasiliteter. En drivkraft for å utvikle norsk moteindustri. Det skal rigges som et samarbeid mellom designbedrifter, utdanning og forskning.

Flyktninger i fabrikkene

Gudbrandsdalens Uldvarefabrik har siden 1887 produsert tekstiler på Lillehammer, mens Røros Tweed har hatt tekstilproduksjon siden 1939. Begge ansatte nylig syriske flyktninger til å manøvrere tekstilmaskiner og jobbe med mønster.

Det viser seg nemlig at mange flyktninger som kommer til Norge sitter på verdifull kompetanse innen tekstilproduksjon.

– Tilgang på arbeidskraft med produksjonskompetanse er et stort problem for tekstilindustrien. I verste fall kan det føre til stagnasjon eller at produksjon flyttes utenlands, sier Kari Rømcke, leder for Teko, tekstilnæringens bransjeforening i Norsk Industri i en pressemelding.

– Samtidig finnes det et ukjent, men sannsynligvis stort antall syriske flyktninger med utdanning og erfaring innen tekstilproduksjon. Det er i alles interesse at de får mulighet til å jobbe med faget sitt i Norge.

Saunes i Norwegian Fashion Hub mener det er viktig å ta i bruk kompetansen man får tilført gjennom nyankomne til Norge, og forteller til Melk & Honning at de ønsker å samarbeide om dette i Oslo Textile Lab.

Norskprodusert mote

Elisabeth Stray Pedersen lager norsk mote i Oslo
Elisabeth Stray Pedersen produserer norsk mote på Økern i Oslo. Foto: Andris Søndrol Visdal

En designer som har klart å produsere kolleksjoner i Norge er Elisabeth Stray Pedersen som nylig mottok DOGAs Jacob-prisen for sin innsats for norsk design.

Pedersen tok over det norske merket Lillunn sine fabrikklokaler i 2015, og startet samtidig opp sitt eget merke ESP.

Nå designer og produserer hun på egen fabrikk på Økern i Oslo. Hun forteller til Melk & Honning at det er utfordrende, men ikke umulig å produsere i Norge.

– Jeg ser et stort potensiale ved bruk av mer smart teknologi. Dette i kombinasjon med å utforske lokale råvarer rent teknisk og visuelt, ser ut til å gi gode resultater, sier hun og legger til;

– Det er mange fordeler ved å ha et lokalt studio. Man kan gjøre reparasjoner og utprøvinger, ha full kontroll over mønstre og design, og gjøre små tilpassede produksjoner, og produksjon på ordre. Vi klarer oss ikke alene med dette, men det er en flott kombinasjon med eksterne produksjoner.

Pedersen er heller ikke fremmed for å ansette flyktninger som kommer til Norge.

– Vi har hatt tidligere flyktninger med tekstilkompetanse ansatt i flere tiår allerede, og rekrutterer stadig flere, så dette er ikke noe nytt for oss.

Les også: Hva betyr Oslo Runway-avlysningen for designerne?

Hovedbilde fra ESP AW18 av Simon Skreddernes