Det var først da Elisabeth Stray Pedersen kjøpte en gammel fabrikk at det norske motemerket ESP ble født.
At hun skulle bli både fabrikkeier og designer bare ett år etter at hun hadde avsluttet masterstudiet sitt på Kunsthøgskolen i Oslo hadde hun ikke sett for seg. Hun hadde riktignok fått mye god feedback underveis, og flere ganger blitt oppfordret til å starte noe eget. Men hun holdt tilbake. Det var først da hun kjøpte den tradisjonsrike konfeksjonsfabrikken Lillunn at ballen for alvor begynte å rulle.
– Det var et stort valg. Jeg visste at dette var noe jeg kom til å drive med lenge, forteller Elisabeth Stray Pedersen til Melk & Honning.
Med en egen fabrikk hadde hun plutselig et godt utgangspunkt for å stable sitt eget klesmerke på beina, og ESP ble født.

Det har sine fordeler og ulemper å sjonglere to merker, forteller hun.
– Jeg har både benyttet meg av og latt meg inspirere av den lange historien og arven til Lillunn; varelageret, teknikker, produksjon og selvsagt også kunnskapen opparbeidet gjennom over 60 år.
Men det har krevd et tydelig skille, og en prosess med å definere hva de to skal være: ESP er mer moterettet, mens Lillunn er mer tradisjonelt.
I 2015 overtar Elisabeth fabrikken. Samme år reiser hun til København for å stå på messe under moteuka. Der hun møter hun en japansk innkjøper som representerer flere butikker i supermetropolen.
– Det var faktisk en skikkelig big deal – det skjønte jeg først etterhvert.

Det tar tid før hun får dreisen på innsalg. Hun gjør mye presse og visninger, og er generelt god på å presentere seg og å selge i småskala.
– Jeg holdt på slik en god stund. Men så hadde jeg luksusen med å ha Lillunn som holdt driften gående. Slik kunne jeg bruke tid på å finne ut av hva ESP skulle være. Jeg fikk agent i Norge og nå i fjor i Japan. Da begynte ting å bli satt mer i system, og nå øker det smått.
Elisabeth blir kjent særlig for sine ullkåper, og som mange andre motedesignere trykker hun det tradisjonsrike materialet til sitt bryst.

– Ull er et fantastisk materiale. Vi har en naturlig forståelse for ull her hjemme, men det er ingen selvfølge i andre land. Her har vi et stort fortrinn, og noe vi kan og bør bidra med internasjonalt.
I 2018 vinner hun Jakob-prisen, og blir nærmest historisk som en av svært få klesdesignere til å motta den høythengende utmerkelsen. Hun blir også blant de yngste noensinne til å få den prestisjetunge prisen.
Hjemmemarkedet er viktig for Elisabeth, og hun viser under den norske moteuka for å presentere seg nasjonalt og internasjonalt.
– Jeg har hatt stor glede av å kaste meg på de initiativene som er. Man må gripe de mulighetene man får og prøve å gjøre det beste ut av det.

Som å kaste seg rundt da koronakrisen traff og stable på beina et pop-up-konsept i samarbeid med designerkollega og venn Michael Olestad.
– Men det er en utfordring at Norge er et lite land. Det er begrenset hvor mange aktører som kjøper inn og deres kapasitet og budsjetter. Mange vil inn de samme stedene. Sånn sett er det begrensninger.

– Vi selger mer i Japan enn vi gjør her hjemme. Det er et stort og viktig marked.
Det påvirker dels også kolleksjonene. De består «alltid» av jakker og kåper i ull – som er blitt Elisabeths kanskje fremste kjennetegn (hun kaller det «kjernen i merket»), men også tynnere ullkvaliteter og gode baseklær. Det har mye med det japanske markedet å gjøre med kortere vintre og lengre sommere, forteller hun. Nytt i høsten og vinterens kolleksjon er også en boblekvalitet i norsk ull som et alternativ til dun og syntetisk.

– Og denne kåpen! Den bygger på et Lillunn-mønster som de overtok på 1970-tallet. Det er opprinnelig laget av Torolf Holmboe på 20-tallet, men ble oppdaget på nytt og har vært i Lillunns sortiment siden. Robert Mapplethorpe tok faktisk et bilde av designeren i kåpen i Paris. Det er en litt morsom historisk referanse. Dessuten synes jeg at Oslo og måker henger litt sammen – på både godt og vondt.
– Her har jo brukt Lillunn-arven ganske så tett. Faktisk så tett som jeg aldri før har gjort. Men jeg synes det er fin hyllest.

Å endre verdikjeden i klesbransjen har vært et uttalt mål for den norske designeren. Det krever et nokså ufravikelig fokus på bærekraft i form av både nytekning, redefinering og innovasjon som var noe av utgangspunktet for juryens begrunnelse da hun vant Jakob-prisen tilbake i 2018. Det er også det som har gjort at hun er kommet seg helskinnet gjennom koronakrisen.
– Ettersom vi er et fashion on demand-merke leverer vi primært på ordre og har ikke masse lager. Det gjelder også i nettbutikken der vi produserer det som blir bestilt. Bærekraft er viktig for meg, og jeg ønske og håper at vi kan fortsette å jobbe etter denne modellen.

– Det er jo klart at det å produsere nye varer i seg selv ikke er særlig bærekraftig. Det er et paradoks. Men ved å utforske måter å jobbe mer bærekraftig på kan man prøve å gjøre noe som ikke er så bra litt bedre.
Hun tror fashion on demand-tilnærmingen spiller en viktig rolle, spesielt nå under koronapandemien – og tror at den vil fortsette å gjøre nettopp det.
– Jeg er jo rigget for å være liten. Det gjør at jeg ikke trenger å skalere eller justere i noen særlig stor grad, og kan tilpasse meg lettere. Jeg har riktignok vært heldig og har unngått kanselleringer, men har også vært på når jeg trengte det. Det er nødvendig i en sånn periode – å være proaktiv og ta grep.
– Jeg tenker positivt om veien videre, og håper ting begynner å komme litt mer tilbake til normalen mot høsten. Men jeg må si at jeg er spent på det internasjonale markedet. Enn så lenge kommer vi til å fortsette å jobbe med nettbutikker, pop-ups og butikker her hjemme, men også mot det japanske markedet. Men det er nok ikke dette året vi skal ekspandere videre for fullt.
