Og nå blir den tv-serie.

En av fjorårets mest suksessfulle debutromaner er endelig kommet til Norge. Den er blitt hyllet som en av de mest gripende debutromanene fra 2018, og gav forfatter Holly Ringland den prestisjefylte bokprisen ABIA General Fiction Book of the Year Award i 2019. Hun er også nominert til Dublin Literary Award 2020, hvor bibliotekarer fra hele verden nominerer sine favorittbøker. 

Alice Harts Fortapte Blomster er historien om om en ung jente, datter av en voldelig far, som blir tvunget å gi slipp på sin fortid, leve på egen hånd og finne sin egen styrke. En historie som ligger tett på forfatterens virkelige liv, forteller Ringland til Melk & Honning.

Boken er foreløpig solgt til 29 land, og allerede i oktober i fjor, kun måneder etter lanseringen, kjøpte produksjonsselskapet MadeUpStories, som står bak blant annet suksesserien Big Little Lies for HBO, rettighetene til å adaptere boken til en tv-serie.

Produsent Bruna Papandrea forteller til bransjeavisen Deadline Hollywood at «Holly har skapt en særegen og kraftfull roman som er en overbevisende fortelling om kvinnelig motstandskraft. Denne historien blir fortalt med ekthet, pågangsmot og kjærlighet, og vi gleder oss til å kunne bringe den til skjermen».

Ringlands fortelling er en historie om historier. Ikke ulikt Joan Didions berømte åpningslinje fra The White Album «We tell ourselves stories in order to live», mener Ringland at historier er måten vi knytter oss til oss selv og verden rundt. «For meg er fiksjon emosjonell sannhet», forteller hun. I Alice Harts Fortapte Blomster bruker forfatteren historiene til australske blomster, et kjært barndomsminne. Hvert kapitel er dedikert en blomst og sitt eget liv for å hjelpe leseren å koble seg til verden rundt – og seg selv.

Etter at familien hennes oppløses av en grusom tragedie når hun er ni år gammel, blir Alice Hart tvunget til å forlate sitt idylliske hjem ved sjøen. Hun blir tatt inn av sin bestemor, June, som hun nesten ikke kjenner. June en blomsterbonde som lærer Alice språket til australske blomster, og hvordan blomstene kan hjelpe henne med å kommunisere hva hun ikke klarer med sine egne ord. På gården lever flere kvinner med unike historier som sammen med blomstene, oppdrar Alice. Men hun får etterhvert vite at det er flere hemmeligheter i oppveksten hennes enn hun trodde. 

Et uventet svik sender henne av gårde atter en gang, og hun flykter fra de frodige blomstergårdene til den, vakre, dramatiske australske ørkenen. Alice tror hun har funnet sin plass, et sted hun kan vokse opp, helt til hun forelsker seg i Dylan, en karismatisk og til slutt farlig mann.

Til Melk & Honning forteller Ringland om hvilke historier som hjelper henne med å leve, inspirerte henne til å bli forfatter, og hvorfor det er viktig å skrive om de vanskelige tingene.

 – Alice Harts Fortapte Blomster er en historie om historier. Hvilke historier har vært viktig for deg når du fant stemmen din som forfatter?

– Da jeg vokste opp ble jeg besatt av bøker og eskapismen jeg fant i deres verdener innen fantasien. Jeg ble mest inspirert av historier om ekstraordinære ting som skjer med vanlige mennesker. Historier som gir leseren håp og viser sannheten om at det mirakuløse kan skje med litt mot, er de historiene som har oppmuntret meg veldig da jeg har funnet stemmen min som forfatter.

– Hva inspirerte deg til å inkludere blomster som et så fremtredende element i boken?

– Under dronning Viktoria sin tid, da det å uttrykke følelser ble ansett som vulgært, begynte middel- og overklassen å kommunisere med hverandre gjennom forseggjorte blomsterbuketter med hemmelige betydninger. Trenden ble så populær at ordbøker for dette blomsterspråket ble vanlig. Språket var ikke bare for hyggelige ting; blomster ble også sendt for å uttrykke avsky, vondt, opprør og avsky.

Da jeg leste om denne blomster-entusiasmen fra 1800-tallet som feide over hele Europa, oppstod gnisten til en historie i tankene mine. Den ble satt fyr på i 2014 da jeg begynte å skrive Alice Hart: Jeg ønsket å lage et språk med australske blomster som en mulighet for en jente å si de tingene som er for vanskelig å snakke om. Jeg visste fra å være i hagene til kvinnene som oppdro meg at australske blomster ofte trives under tøffe forhold, i ekstreme landskap og vær. Alice sitt blomsterspråk vokste derfra. 

– Hvorfor er det viktig å skrive om voldelige forhold? 

– Vold utført av menn er en epidemi rundt om i verden; i Australia hvor jeg kommer fra, blir i gjennomsnitt en kvinne i uken myrdet av en mann. Så sjokkerende som denne statistikken er, kan det fortsatt være for abstrakt for folk å virkelig koble seg til. Vi er historiefortellende skapninger, vi kobler oss til oss selv, hverandre og verden rundt oss gjennom historier. 

Av disse grunnene tror jeg at jeg visste i mange år før Alice Hart at hvis jeg noen gang skulle skrive om hvordan det føles å leve med voldelige menn, ville det være skjønnlitteratur; for meg er fiksjon emosjonell sannhet. Det var veldig viktig for meg å skrive denne historien for alle lesere som har følt at stemmen deres er blitt stilnet, for å tilby dem en stemme, en sjanse til å føle seg sett og, mest av alt, føle håp.

– Hvor mye av deg selv er i karakteren til Alice?

– Jeg er karakterene mine, og de er meg ved at de alle er hentet fra emosjonell opplevelser i livet mitt. Alice er veldig kjær for meg, og det vil hun alltid vil være, ettersom hun er karakteren som innfridde min livslange drøm om å bli forfatter. 

Å skrive historien hennes ble på mange måter som å skrive et kjærlighetsbrev; til de australske landskapene som oppdro meg, til kvinnene som har helbredet meg og til bøkene som har reddet meg. Jeg er veldig takknemlig for at Alice Harts historie ser ut til å være en universell historie som tilbyr leserne et speil, litt magi og påminnelsen om friheten som ligger på den andre siden av det å finne mot til å eie historiene våre.

– Vil de neste prosjektene dine være like personlige?

– En av tingene som Alice Hart har gitt meg, er en følelse av meg selv som romanforfatter. Jeg har lært at hvis jeg ikke føler historien som jeg skriver den, vil ikke leseren føle historien når de leser den. Så jeg ser for meg at alt mitt fremtidige arbeid vil komme fra min egen emosjonelle sannhet og ja, alltid være like personlig. 

Etter å ha promotert Alice Hart på forskjellige steder rundt om i verden de siste 18 månedene, begynner jeg å glede meg over å nå ha litt plass til å la tankene vandre og dagdrømme. Jeg har også begynt å føle på den neste historien som har funnet hjertet mitt, inspirert av mine skandinaviske forfedre, eventyrforfattere fra 1800-tallet og kvinner med tatoveringer.