– Personlig har jeg ingenting imot Asia, eller produkter som er produsert der

Vi har snakket med to norske designere som velger å produsere kolleksjonene sine i Norge og i Europa om klesproduksjon.

Norsk klesproduksjon er per dags dato nærmest ikke-eksisterende. Da Aftenposten for tre år siden snakket med norske klesmerker om hvor de hadde sine fabrikker, var svaret alt annet enn fedrelandet; flesteparten uttalte at de hadde sin produksjon og sine leverandører i asiatiske land som Kina, Vietnam og Bangladesh. På spørsmål om disse fabrikkene forholder seg til etiske retningslinjer og en ok lønn for de ansatte, mente noen at dette var en kompleks problemstilling det var vanskelig å komme i møte, andre hadde ansatte i de ulike landene som fulgte opp disse tingene, mens noen ikke ønsket å kommentere det.

Regnestykket man setter ned i prosessen med å bestemme seg for produksjonssted, har mange faktorer.

Da Rana Plaza-fabrikken i Bangladesh kollapset og knuste 1134 mennesker i 2013, fikk verden øynene opp for forholdene i verdens nest største klesprodusent etter Kina. Likeledes ga dokumentarserier som «Sweatshop – Dødsbillig mote» nordmenn et innblikk i det nærmest ulevelige livet som tekstilarbeider i Kambodsja.

Resultatet er at den etiske faktoren plutselig har økt i viktighet – men i et kapitalistisk samfunn med dollartegn i øynene er det likevel ikke til å komme bort fra at en lav produksjonskostnad er som lukten av en nybakt kake. 

Det finnes en liten håndfull norske designere som har valgt å produsere innenlands, og en god del som har sett fordelene av å holde produksjonen til Europa med tanke på lovverkene i vår verdensdel, i tillegg til den korte avstanden for frakt.

Vi har snakket med de to klesdesignerne Elisabeth Stray Pedersen og Alexander Marthinsen, førstnevnte har produsert alle sine kolleksjoner i Norge, og sistnevnte har valgt å produsere kolleksjonene i hovedsak i Europa.

– Personlig har jeg ingenting imot Asia, eller produkter som er produsert der, forteller Marthinsen til Melk & Honning. 

Han grunnla konseptforretningen F5 sammen med sine to brødre Benjamin og Emil i 2013, og drev lenge klesmerket ARCT parallellt. I fjor fikk forretningen sitt utspring i det stort, felles kles- og accesossoiremerket kalt «F5». De produserer nå kolleksjonene i Romania og i Portugal, med unntak av silken som produseres i Kina.

– Om man har gode forhold til kvalitetsprodusenter i for eksempel Kina, ser jeg ingen ulemper med å produsere der, annet enn at varene ikke er like «kortreiste». Det finnes fantastiske fabrikker i Kina, som har alt man kan tenke seg av sertifiseringer og kvalitetsstempler, er karbonnøytrale og behandler de ansatte godt.

– Samtidig finnes det elendige produsenter og mye snusk i land som ligger mye nærmere Norge. Alt handler om å finne de riktige menneskene og selskapene å jobbe med. Dette er en konstant og komplisert prosess for alle jeg kjenner som jobber med produksjon. Så vidt meg bekjent produseres all strikk hos f. eks. Acne Studios og Cathrine Hammel i Kina, og begge er merker som er kjent for fantastiske strikkeplagg, i god kvalitet.

Hvor store forskjeller var det på det å produsere i Norge vs. Europa? 

– Når det gjelder pris, er ikke forskjellene så store når man produserer i så små kvanta som det vi gjør. Selve produksjonen er ofte litt dyrere i Europa, men en del kan fort spares inn på rimeligere frakt og reduksjon av importkostnader. Vi velger produksjonssted utifra flere faktorer, som kvalitet på produkter og dialogen med fabrikken eller agenten. At produksjonsstedet befinner seg i Europa er praktisk, med tanke på fabrikkbesøk, men ikke et absolutt krav fra vår side når vi ser etter nye produsenter.

–Vår opplevelse er at Asia blir dyrere, mens Europeiske produsenter har blitt mer konkurransedyktige, også på pris. Forskjellen oppleves som mye mindre nå, enn bare for 7-8 år siden, da vi begynte å produsere ting, fortsetter han. 

Fra visningen av den første F5-kolleksjonen, våren 2017

– Jeg ser at det ikke er all produksjon som lønner seg i Norge.

Elisabeth Stray Pedersen etablerte sitt klesmerke i 2015 i etterkant av studiene på KHIO og Central Saint Martins. Samme år kjøpte hun fabrikken Lillunn i Drammen, som siden 1950-tallet har produsert klær for ullmerket Lillunn. Fokuset hennes har hele tiden vært på lokal produksjon og gode råvarer.

– Jeg ønsket å utforske produksjon i Norge, mye fordi lokal produksjon har vært anbefalt av flere system- tenkere i henhold til å  bygge mer bærekraftige systemer for klesproduksjon. Det med å velge produksjon i inn eller utland er kompleks. Det er mye som skal overveies. Men for min del ser jeg at ved å ha produksjonen selv så øker vi oversikt over hva vi gjør, og de ulike delene av vår verdikjede, forteller hun til Melk & Honning.

Stray Pedersen mener det er en lang rekke fordeler ved det å produsere kleskolleksjoner i Norge, i sin egen fabrikk. 

– Du sparer overproduksjon, fordi man produserer som regel på ordre, og vi kan gjøre mindre ordrer og trenger ikke produsere høye kvantum bare for å få gjennom produksjonen. Just in time-produksjon sparer utlegg i lange perioder og åpner for en mer fleksibel produksjon og bedre cashflow. Vi sparer svinn i feilproduksjon fordi vi klarer som regel å stoppe eller avverge ting tidlig, starter hun med å nevne.

Fordi man er under samme tak og snakker samme språk sparer man også når det kommer til det som kunne skjedd ved eventuell feilkommunikasjon, forteller designeren.

– Også sparer vi når det kommer til returer fordi vi har bedre kvalitetskontroll, omtrent halve kostprisen ved å eie produksjonen selv,  på sampling, ettersom det kan gjøres in house og i samråd med teknikere med tanke på effektivitet, smarte løsninger i forhold til mønster, kutting og finishing, og på designprosessen, ettersom den kortes ned fordi veien fra tegnebrettet til ferdig prototyp bokstavelig talt er 10 meter. Dette gir resultater i det å treffe på tid og marked når kolleksjonen skal vises, vi er fleksible i justeringer før visninger, og vi er fleksible i produksjon etter visning med gode «see now, buy now»-muligheter, fortsetter hun.

 

Stray Pedersens nye fabrikk – Bilde: Via Gisle Mariani Mardal

For kort tid siden valgte hun å flytte lokaler fra Drammen, til Økern i Oslo. 

– Årsaken var flere. Vi måtte flytte ut av de gamle lokalene da eier skulle selge. Så vi har lenge vært på utkikk etter nye lokaler. Min drøm med å overta en fabrikk og skape en mer presentable og åpen fabrikk – et fabrikk i butikk-konsept – hvor folk kunne komme å se produksjonen og kjøpe varer direkte, og hvor samarbeid er mer lavterskel. Da måtte man være litt mer sentralt plassert.

På tross av alle fordelene ved en norsk klesproduksjon har hun fremdeles full forståelse for de som velger å produsere i Asia.

– Jeg forstår det godt. Hvis man er stor nok til å følge opp produksjonen og har gode produsenter kan det være lønnsomt på mange måter. Men prisene flere steder i Asia øker nå.

– Jeg ser at det ikke er all produksjon som lønner seg i Norge heller. Man må jo også tenke på at det skal bli gode produkter ut av det. Noen ganger er det riktig å produsere et annet sted, konkluderer Stray Pedersen. 

Alexander Marthinsen forteller at det skulle en god del til før de valgte å produsere i Norge.

– Pris er selvsagt viktig her. Norske lønninger er høye, så mange produkter ville blitt betydelig dyrere for forbrukeren om man skule produsert dem i Norge. På den andre siden sparer man mye på logistikk. Et viktig poeng er jo også at Norge, med noe hederlige unntak,  ikke har hatt en tekstilindustri på mange år. Her er det en del kunnskap som har gått tapt, så det må gjøres en jobb om man skal gjenoppbygge denne industrien. Det er flere aktører som jobber med dette nå, og vi går definitivt ikke av veien for å prøve ut norsk produksjon så snart anledningen byr seg.

Elisabeth Stray Pedersen FW’17

Hovedbilde: Via fashionistainoslo.com

Les også: Støtter man slaveri ved å handle billige kjedeklær?