Støtter man slaveri ved å handle billige kjedeklær?

Selv om de aller fleste vet at motebransjen har en mørk side, går det ofte i glemmeboken i hverdagen når man røsker med seg en t-skjorte fra butikkhyllene.

Med store salgsplakater som skriker mot deg med «3 for prisen av 2» og «kun 199» kan det være vanskelig å motstå fristelsen. Til tross for at de fleste av oss bruker kun én bukse om gangen, har vi ofte klesskapet fullt av alternativer.

Den mørke siden ved motebransjen handler ikke bare om at det er den nest mest forurensende industrien i verden, den handler vel så mye om at folk – ofte kvinner – arbeider på klesfabrikker under dårlige forhold med en lønn det ikke går an å leve av.

– Problemet er at millioner av kvinner arbeider under slave-lignende forhold for å lage billige klær som verken er holdbare eller som er produsert på en bærekraftig måte, sier Sasja Beslik, bærekraftighet-ansvarlig i Nordea, til Melk & Honning.

Beslik ville minne både forbrukerne og klesmerker på dette. For et par uker siden twitret han en beskjed til billigkjeden H&M.

Ifølge Beslik tjener arbeiderne til H&M i Bangladesh omtrent 750 kroner i måneden. For at de skal få en levedyktig lønn i landet må den opp til ca 2100,-. Beslik mener at kleskjeden bare trenger å øke prisen på t-skjortene sine med et par kroner for at arbeiderne skal få lønnen de fortjener.

Dette er regnestykket:

For «enkelt» til å være sant?

Nordea-sjefen mener at det er lite utgifter for både H&M og kundene til den svenske kleskjeden for at arbeiderne i klesfabrikkene skal få en levedyktig lønn, og mener kundene er villige til å betale et par ekstra kroner.

– Jeg er overbevist om at hver kunde ikke vil bidra til slaveriet, men det er mange som ikke vet hva de skal gjøre og derfor er prisen det beste verktøyet og en informasjonsbærer som kunder forstår. Endres prisen på en vare for å kunne gjøre livet bedre for dem som produserer klærne kommer kundene til å klare å forholde seg til det, sier han.

Beslik har dog fått kritikk, fra både H&M selv og andre, for at regnestykket ser enkelt ut, men at det ikke er like lett å praktisere.

– Det er enkelt teoretisk, men i praksis mer komplisert. Det utfordrer selve forretningsmodellen om profitt på store volum med små marginer, forklarer Gisle Mariani Mardal, leder for design og merkevare i Abelia, NHO. 

Han peker på at det handler om den globale konkurransekraften som ligger i det hele kapitalistiske systemet. – Dette er en utfordring for alle med en forretningsmodell som gjør at bedriften må finne billig arbeidskraft for å tjene penger, som i Asia.

H&M er enig i at det er utfordringer når det kommer til lønnsnivået i klesfabrikker i land som Bangladesh og Kambodsja, men at Beslik sitt regnestykke er en forenkling som ikke engang er i nærheten av virkeligheten.

– Hadde det vært så enkelt å skape en rettferdig levelønn som det han sier, hadde vi gjort det for lenge siden. Selvsagt jobber H&M for at alle som er involvert i produksjon av produktene våre skal få en rettferdig levelønn. Ansatte med god helse, som er fornøyde og trygge, er også produktive og blir i jobben sin lenger. Noe alle parter faktisk tjener på, forteller bærekraftansvarlig i H&M Norge, Luisa Book, til Melk & Honning.

Den svenske kleskjeden er klar over at de ved å være en såpass stor aktør har et ansvar for å påvirke og drive opp lønnsnivået. De forteller at de tar dette på alvor. De samarbeider med International Labour Organisation (ILO) og den globale fagforeningsorganisasjonen IndustriAll for å jobbe mot en langsiktig og bærekraftig løsning for hele bransjen.

– Vi jobber med å styrke fagforeninger, og å øke kunnskap om rettigheter og bygge kompetanse om viktigheten av rettferdige lønninger – hos ansatte i fabrikkene, hos fagforeningene og hos arbeidsgiverne – slik at de kan møtes jevnlig for å forhandle lønninger på en god måte, forklarer Book.

Via hm.com – foto: GMB Akash

Den svenske kleskjeden argumenterer for at det er mange parter som er involvert i levelønnsutfordringene, og at arbeidet dermed ikke er gjort over natten.

– Men vi vet at vi jobber på en måte som vil bidra til langsiktige og bærekraftige endringer for en hel industri, ikke bare for de som syr for H&M.

H&M mener at å diktere lønnen til fabrikker de ikke eier, slik Beslik indikerer, er en kortsiktig løsning og vil ta makt og ansvar fra både arbeidere og arbeidsgivere.

– Hva skjer hvis H&M avslutter samarbeidet med fabrikken, som vi kanskje må hvis for eksempel våre krav til sosialt- og miljømessig ansvar blir brutt? Hva skjer med de som syr for andre merkevarer enn oss – skal de få en lavere lønn? Og hva skjer hvis vi dikterer lønninger, fremfor å bygge forståelse og kompetanse rundt hvor viktig det er med fornøyde, sunne og trygge arbeidere – hvordan kan vi da vite at ekstra betaling går i riktig lomme?, sier Book.

Kleskjeden tror heller på en mer langsiktig løsning, som vil skape bedre forhold med tiden. – Det er avgjørende at hele bransjen er med på å pushe opp lønningene – derfor samarbeider vi med andre merkevarer i Fair Wage Network. Samarbeid må også skje på tvers av sektorer – hvis for eksempel lønnsnivået går opp, men leiepriser til bolig også går opp, skjer det ingen forbedring. Vi har også en dialog med regjeringene i land som Bangladesh og Kambodsja for å sikre lover og regler som støtter høyere lønninger, forklarer bærekraft-ansvarlig i H&M Norge.

H&M mener de ser gode resultater av arbeidet som gjøres med lønninger. Book forteller at 290 fabrikker har deltatt i deres programmer for forhandling mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som berører 370 000 arbeidere. Samtidig er bedre lønningssystemer implementert i 140 fabrikker som produserer for H&M ved utgangen av 2016, mens ytterligere 96 fabrikker vil få dette i 2017.

Beslik utfordrer kritikken han har fått med å be om et regnestykke som motbeviser hans kalkuleringer, og mener at det handler i bunn og grunn handler om hundretalls av mennesker i Bangladesh og andre land som jobber under forhold som ikke er akseptabelt.

– Ingen av retailerne leverer det dem har lovet at de skal, det vil se betale levedyktig lønn. H&M er en av dem. Er det noen som har forbudt H&M å betale sine leverandører mer? Deres argument holder rett og slett ikke. Om det er noe feil med regnestykket mitt kan de gjerne vise meg hvordan deres beregning ser ut, avslutter Beslik.

Jo større, jo verre?

H&M reagerer også  sterkt på at Beslik bruker «slavelignende forhold» til å beskrive arbeidsforholdene på fabrikkene som brukes av H&M. De mener at de jobber mot, og er på god vei, til å forbedre vilkårene ved fabrikkene.

– Vi har nulltoleranse for dette, og det er merkelig at han nevner oss i en slik kontekst, forteller bærekraftansvarlig i H&M Norge.

H&M har nylig mottatt «The Mover Price» fra Freedom House i USA for deres arbeid med å sikre menneskerettigheter. I tillegg er H&M ledene innenfor miljø og sosiale forhold – seks år på rad er de kåret til et av bransjens mest ansvarlige selskap av blant annet World’s Most Ethical Companies, Dow Jones Sustainability Index, Fashion Transparency Index og Global 100 List. I 2014 mottok H&M pris fra FN for arbeidet med å styrke kvinner i tekstilindustrien.

For litt siden ble Copenhagen Fashion Summit holdt – gjerne kalt det viktigste arrangementet for bærekraftighet i verden – hostet av Global Fashion Agenda. Rapporten fra arrangementet setter søkelys mot at det må skje en drastisk forandring i hele bransjen – og det gjelder ikke bare de store billigkjedene.

– Det er ikke nødvendigvis fast fashion som er en trussel mot miljøet og samfunnet; de store high street-kleskjedene kommer alle ganske høyt opp på skalaen hva gjelder poeng. (….) Små og middels store motebedrifter derimot, som sammen utgjør halve industrien, scorer dårlig. De ender opp med å være en massiv blindsone, står det i rapporten «The Pulse Score».

Rapporten fra Copenhagen Fashion Summit tar for seg hele aspektret ved bærekraftighet. Alt fra hva slags materialer som blir brukt, til arbeidsvilkår og økonomi. Men Gisle Mariani Mardal forklarer at utfordringen i klesfabrikkene gjelder spesielt for større kjedebutikker som for eksempel H&M og Zara. I Norge operer bedriftene i mindre skala som gjerne har produksjonen sin i Europa, noe som gir andre arbeidsforhold.

– Det rapporten fra Fashion Summit problematiserer er ikke nødvendigvis arbeidsforhold, men miljøbelastning. I følge rapporten er de store kommersielle bedriftene i gang med tiltak som er vanskeligere å gjennomføre for mindre bedrifter, på grunn av kapasitet. Men den måten å måle på gir ikke nødvendigvis et riktig bilde ifølge mange, deriblant Greenpeace, forklarer han.

Men det er jo ikke slik at jo høyere prislapp på tøyet, så er det automatisk bedre er arbeidsforhold og høyere lønninger i klesfabrikkene. Pengene kan også «forsvinne» i andre deler av produksjonsprosessen.

– Det som er viktig er at bedriften har kontroll på underleverandørene sine, og her varierer det mye da mindre merker ikke nødvendigvis har samme kapasitet til å føre tilsyn som de større merkevarene, sier Mardal.

H&M poengterer at det ikke er sånn at prisen på klærne bestemmer lønningene i fabrikkene, og mener dette er med på å styrke en av de største misforståelse i tekstilbransjen.

– H&M kjøper fra samme fabrikker som mange andre merkevarer og lønnen er den samme uansett om man syr for en merkevare som tar 1 999 kr for en skjorte eller 199 kr for en skjorte.

Les også: Hvor går grensen for «cultural appropiation»?