Motejournalistikkens sørgelige status

Nylig fortsatte kvinnene bak det kritiske, annonsefrie motemagasinet Vestoj debatten de selv satte i gang rundt motejournalistikkens manglende pondus. Det hele resulterte i en poengtering av motekritikkens ikke-eksisterende presedens, og skepsis rundt hele begrepet «objektiv journalistikk».

I artikkelen «Hvor fri er egentlig motepressen?», som vi publiserte i midten av august i, forsøkte vi å undersøke hva årsakene er til at motepressen i enda større grad enn andre deler av pressen, tilsynelatende har vanskeligheter med å forholde seg kritisk til tematikken den omhandler.

Bakgrunnen for det hele var den store ståheien i kjølevannet av Lucinda Chambers sitt adjø hos britiske Vogue.

På forsommeren i år slapp nemlig nyheten om at moteredaktøren for britiske Vogue, Lucinda Chambers, hadde takket for seg etter etter nesten fire tiår hos magasinet. Det som i utgangspunktet kunne virke som en udramatisk og gem avskjed, tok en lynrask vending under to måneder senere. Da publiserte nemlig det nisjete motenettstedet Vestoj et intervju med Chambers der hun i ganske røffe ordlag ikke bare kritiserer sin tidligere arbeidsplass, men også motebransjen som helhet.

Ifølge henne var den egentlige sannheten at hun rett og slett ble sparket av den nyansatte sjefredaktøren for Britiske Vogue, Edward Enninful, uten at noen andre i ledelsen hadde blitt gjort oppmerksom på det. I tillegg kritiserte hun blant annet forholdet magasiner har til sine annonsører, og det umenneskelige presset designerne bærer på sine skuldre når de må designe et større og større antall kolleksjoner per år.

Etter kort tid ble intervjuet fjernet fra nettsiden, men få uker og sikkert haugevis av timer med intern diskusjon «for og imot» senere, var det oppe igjen.

Da var det tillagt en kommentar fra Vestoj’s sjefsredaktør, Anja Aronowsky Cronberg, sin side. Der sto det at det var blitt gjort konkrete endringer i intervjuet på grunn av sterke anmodninger fra Condé Nast sine advokater, på vegne av Enninful.

– Grunnen til at vi endte opp med å gjøre det er at dette er en David vs. Goliath type kamp, som jeg ikke har det finansielle grunnlaget til å begi meg ut i, uttalte hun til LA Times i etterkant av publiseringen.

Både Chambers uttalelser i seg selv, og Vestoj-grunnleggernes rebelske valg om å faktisk publisere dem, sendte en sjokkbølge gjennom hele motesfæren. Det var som om begge parter hadde brutt en felles enighet i bransjen om å holde kjeft om de problematiske delene av den.

Vestoj Issue Six: On Failure

– Vi skriver aldri noe negativt om designerne i vårt blad

En uke etter vi publiserte vår sak inviterte Cronberg og Alice Hines, sistnevnte nettredaktør for Vestoj, til foredrag og diskusjon rundt motepressens status anno 2017. For kort tid siden ble store deler av dialogen publisert på deres nettsted. Det hele følger opp i store monn den dialogen de gnistet i løpet av sommeren.

– I samtalene vi har hatt siden har vi gang på gang spurt oss selv: Hvordan kunne akkurat denne artikkelen skape sånn oppstand? Hvorfor er det så vanskelig for folk som jobber med mote å være kritiske til industrien? Hvem er det som vinner på det at man opprettholder en «ikke bit hånden som brødfør deg»-attitude, uttaler Cronberg.

Hines poengterer at det langvarige symbiotiske forholdet mellom motepressen, designerne, PR-folket og selgerne, altså de med et tilsynelatende objektivt perspektiv og de med en veldig gjennomsiktig agenda, for eksempel å skulle selge deg klær fra merket de representerer, danner grunnlaget for det hele. Alle er på sett og vis avhengige av hverandre for å overleve, og kritikk av en av de andre partene skaper en ubalanse.

– Helt siden motejournalistens virkelige utbredelse på 40- og 50-tallet, da man begynte å se masseproduserte kopier inspirert av catwalken i Paris solgt i butikker i USA, og folk etterspurte inspirasjon i magasiner og aviser, har motepressen vært kommersialisert, forteller hun videre.

Magasinenes avhengighet av å opprettholde nære, gode relasjoner med bransjen den forholder seg til alle ledd av har ført til at nettredaktøren, som også jobber som freelance skribent i New York, ved flere tilfeller har hørt redaktører for respekterte magasiner uttale «Vi skriver aldri noe negativt om designerne i vårt blad.»

– Det jeg synes er interessant er å sammenlikne mote med andre journalistiske felt. I lang tid skrev jeg om finans, og var satt til å dekke storstilte streiker blant ansatte i USA, blant annet hos Walmart, av min daværende arbeidsgiver Huffington Post. Jeg undersøkte mye og alt jeg fant ut om det selskapet, eller hørte fra folk, var veldig, veldig negativt, og jeg skrev om det. Jeg hadde en konfronterende tilnærming til subjektet jeg skulle skrive om som var en del av Huffington Post sin agenda om hvordan de ønsket at dette gigantselskapet skulle bli dekket. Det er et fullstendig annet klima enn det man opplever i motemagasinene, sier hun.

Diskusjonen går videre i retning av om hvorvidt verdens syn på moten som så mye mer «uviktig» enn andre felt, kan ha noe å si for at redaktører og journalister ikke føler det samme «etiske og moralske» ansvaret for å fortelle den egentlig sannheten. At egen-sensur dermed ikke føles som et like stort svik mot den journalistiske plikt.

Ettersom det åpnes opp for spørsmål fra publikum, kommer en av dem med et viktig poeng; For siden motejournalistikken siden starten av har lent seg på det kommersielle, er det tydelig at det mer kritiske aspektet av det ikke egentlig har noen presedens.

Dermed er det heller ikke rart at motebransjen reagerte så kraftig som den gjorde i tilfellet med Lucinda Chambers, eller da den kjente motejournalisten fra New York Times, Cathy Horyn i 2012 ble utestengt fra Yves Saint Laurent sin visning etter en negativ omtale.

– Kanskje hele idéen om objektiv journalistikk i seg selv ikke egentlig eksisterer lenger. Kanskje det er bedre at vi faktisk er åpne om at objektivitet ikke finnes. Som et menneske i verden er du sterkt påvirket av ytre aspekter. Jeg mener at det er mye bedre å vise en grad av selvinnsikt og faktisk innrømme din agenda, selv om den ikke er den mest ærefulle, konkluderer Vestoj-sjefredaktøren.

(Toppbilde: Et eksempel fra en av Britiske Vogue sine utallige moteserier under Chamber sin tid som moteredaktør)

Les også: Er de tradisjonelle, svære september-numrene av motebladene i ferd med å miste sin relevans?