Hvor går grensen for «cultural appropriation»?

Sushi, cornrows, bindis og indianer-fjær har lenge blitt fråtset i over en lav sko. Hvor går grensen for cultural appropriation – og er det i det hele tatt noen gang lov å låne fra andres kulturelle estetikk?

De siste årene har begrepet «cultural appropriation» – godt hjulpet av sosiale medier – virkelig fått fotfeste i den vestlige verden. Alt i fra sushi på amerikanske college-campuser, til Kylie Jenners ‘cornrows’, og indianerhøvding-fjærpryd hos jenter på Coachella-festivalen er blitt pekt ut som dette. Internett har gjort det mulig å raskt arrestere (det som regel er hvite) folk som dynket i uvitenhet stjeler av andre folks kultur.

Det har plutselig gått opp et lys for mennesker om at bare fordi man hører på hiphop eller har én asiatisk venn, betyr ikke det at man kan kjøre do-rag eller bindi.

Motebransjen har lenge plukket kulturelle influenser som om de var på epleslang i en multi-kulturell hage.

Helt siden de første motehusene formet seg på starten av 1900-tallet og frem til den dag i dag har bransjen i hovedsak blitt ledet av hvite menn og kvinner – som alle uten anger har laget plagg som minner om japanske kimonoer, indiske sarier, mønster som tilhører afrikanske stammer, indiansk fjærpryd – alt sammen figurerer titt og ofte på catwalken.

Louis Vuitton SS’12

Da Louis Vuitton, med Marc Jacobs og Kim Jones bak tøylene, viste fram sin herrekolleksjon for SS’12 var det tydelig at kolleksjonen var sterkt inspirert av Maasaiene, en velkjent stamme som holder til i Tanzania og Kenya. Det var ikke første gang vestlige bedrifter hadde kapitalisert på deres karakteristiske drakter, og dette ble dråpen.

I etterkant av det franske motehusets visning ble The Maasai Intellectual Property Initiative (MIPI) etablert, for å utfordre selskaper som refererte til eller kopierte deres stil, uten avtale eller kompensasjon. Selskapet har regnet ut at rundt 80 bedrifter skylder den afrikanske stammen kompensasjon for ulovlig bruk av deres uttrykk – som hadde resultert i så mye som 80 millioner kroner i året – dersom de fikk sin rettmessige betaling, i følge The Independent. 

For kort tid siden var det motehuset Chanel som plutselig gikk skikkelig i baret. Årsaken var at de lanserte en luksus-boomerang med en prislapp på 11 000 kroner. Disse ble historisk sett brukt som en del av aboriginernes jaktmetoder, og flere har kalt det at det franske motehuset nonchalant lanserer det som en del av sitt sortiment som «Et helt nytt nivå av ignoranse». Chanel har i etterkant gått ut og beklaget seg på det sterkeste.

– Ikke server meg Domoda – en velkjent gambisk matrett – og kall det norsk eksotisk peanøtt-gryte.

Jankeh Njie Jamanca står bak klesmerket Jarga Design og klesmessen Jarga Art and Fashion Weekend. Jarga er inspirert av designerens hjemland Gambia, samtidig som det mikses med Scandi-influensene hun har fått gjennom sin oppvekst i Norge.

– Hovedgrunnen til at cultural appropriation blir et sensitivt tema er at det ikke gis cred! Dette gjelder innenfor mote, musikk, dans og livsstil. Alt. Det er helt fantastisk å hente inspirasjon fra forskjellige land og verdensdeler, en flott måte å dele kulturer og tradisjoner på tvers av landegrenser. Men ikke server meg Domoda – en velkjent gambisk matrett – og kall det norsk eksotisk peanøtt-gryte. Give credit where credit is due!

Hun fremhever at selv om hun er «gambisk nok» til å fritt kunne bruke sitt land som kilde, krediterer hun fremdeles opphavet i store monn. Også når hun benytter seg av inspirasjon fra andre afrikanske land som Marokko, Ghana, Kenya og Nigeria.

– Det er viktig å også huske på at Afrika er et kontinent, og afrikansk mote ser absolutt ikke helt likt ut overalt.

Via instagram @jargadesign

IKEA sin nye satsning er ifølge henne et perfekt eksempel på «riktig» låning av andre kulturer. Den svenske møbelkjeden har nemlig plukket ut 12 lovende designere fra hele det afrikanske kontinentet, som sammen skal vise deres kreative styrke gjennom en kolleksjon med produkter til hjemmet.

– På denne måten får afrikansk design et springbrett ut i verden. Marcus Engman, designsjef hos Ikea, har forklart at de er nysgjerrige på den kreative eksplosjonen i Afrika. Dette er virkelig cultural appropriation ‘done right’ for meg.

– Det går et klart og tydelig skille ved ting som har en religiøs, hellig, spirituelt ladet eller som er identitetsskapende.

Ida Falck Øien står sammen med Harald Lunde Helgesen og Siv Støldal bak HaikW/, et annet norsk klesmerke som har tatt utgangspunkt i vår sørlige kontinent-nabo, rettere sagt Ghana – i likhet med Njie Jamanca.

Klesmerket ble kontaktet av kunstneren Toril Johannessen med spørsmål om de ønsket å bruke noen av hennes egendesignede tekstiler – dutch wax prints – som var produsert hos Ghana Textiles Company i Ghana. De nølte ikke et sekund.

– For henne handler det i bunn og grunn om dette med hvordan vår kultur påvirker måten vi ser verden rundt oss – selv på et nevrologisk nivå. Kan vi ‘avlære’ vår kulturelle bakgrunn til det punktet at vi kan konstruere, manipulere og til slutt internalisere andre synspunkt?, forteller Falck Øien til Melk & Honning.

Samarbeidsprosjektet dem i mellom ble kalt ‘Unlearning’ som et utspring av Johannessens større kunstprosjekt kalt ‘Unseeing’, og resulterte i kolleksjonen HaikW/ viste fram på Rod Bianco under Oslo Runway i august i fjor. 

Haik

Prosessen tok dem med på en reise rundt om i hele verden, og månedsvis ble brukt i Ghana for å forstå historien til ‘wax prints’ og det enestående visuelle språket og kodene som ligger i de ulike trykkene og fargene.

– Det er mange tekstiler som er vakre, som man ikke bare kan bruke uten videre.

I prosessen fant de også ut at denne typen print overraskende nok har en relativt kort historie i Afrika, at det egentlig stammer fra Indonesia, India og Japan gjennom tradisjonell batikk. Deretter ble det introdusert for nederlenderne da Indonesia ble deres koloni, og tatt med til Vest-Afrika gjennom deres handelsflåter først på starten av 1900-tallet. Deretter er det blitt en viktig del av deres kultur, med etterhvert egen produksjon fra 1950-tallet og utover – og kalles ofte ‘African wax prints’ i dag.

Det føltes viktig for gjengen å peke tydelig på det som var bakgrunnen og inspirasjonen for kolleksjonen, og det de hadde lært på reisen. Derfor har hvert plagg fått en merkelapp i papir med en kort historie om Wax prints, og muligheten til å lese mer i en større brosjyre.

– Jeg synes det er så viktig å åpne opp for disse samtalene. Det er så mye man ikke vet om, som man ikke har en idé om engang. Det er mer enn fashion, det er samtaler.

Wax Prints på et vest-Afrikansk marked. Bilde: Alexander Sarlay

Falck Øien forteller at de har vært opptatt av å skaffe seg mye kunnskap slik at de ikke trår feil. Ifølge henne er både bevisst og ubevisst cultural appropriation problematisk i utgangspunktet. 

– Personlig mener jeg at det går et klart og tydelig skille ved ting som har en religiøs, spirituelt ladet eller identitetsskapende verdi for en gruppe mennesker. Når Urban Outfitters kjører på med Navajo-print og accessoirer, produsert for dem i Kina, og de driter i de negative tilbakemeldingene i etterkant fordi det bare er ‘mote’ og ‘trendy’. Det er da det blir så utrolig feil.

Hun trekker også frem tilfeller der man har sett at folk ikke har opparbeidet seg nok kunnskap slik at de har mikset mønster ulike rivaliserende grupper, eller brukt tradisjonelt sett adskilte symboler for død og liv, eller kvinne og mann i samme setting.

– Samtidig så tenker jeg at de tingene som ikke går innunder disse kategoriene kan det være lov å benytte seg av, som en del av en naturlig utvikling i en globalisert verden. Vi deler så mye popkultur med så mange land og opphav, og jeg mener det er veldig lett å oppnå en type segregering om man skal begynne å innsette slike regler nå. Det er jeg ikke for. Man bør dele. Jeg synes ikke man trenger å være uniformert ut i fra sitt opphav, konkluderer hun.

 Les også: «Femvertising» – Motebransjen kapitaliserer på feminisme-bølgen