– Er jeg den eneste som tenker at dette virker som et skikkelig billig opplegg?

Er bruken av Louvre bare et skittent triks? Og er den politiske undertonen genial eller ei? Vi har snakket med kunstekspertene om musikkvideoen «alle» snakker om.

Kongen og dronningen av populærmusikk, Beyoncé og Jay Z, overrasket forrige uke alle med å slippe fellesalbumet «Everything is Love». Det førte til at både kjendiser og vanlige folk gikk av skaftet på sosiale medier, og pressen pøste ut saker i en rasende fart. Samme dag droppet også musikkvideoen til låta «Apeshit» der ekteparet, «The Carters» som de kaller seg, tar over kunstmuseet Louvre i Paris i svindyre antrekk.

Det er ikke første gang det verdenskjente museet, som huser over 35.000 kunstverk – blant dem noen av verdens fremste, har stengt sjappa for ekteparet. I 2014, da de to var i Paris på ferie sammen med datteren Blue Ivy, publiserte de en rekke bilder på Instagram av at de boltret seg i et fullstendig folketomt museum.

Via instagram @beyonce

Louvre har, som resten av Paris, slitt med minkende besøkstall i etterkant av de siste års terroraksjoner i den franske hovedstaden. Det går hardt utover kulturinstitusjonen som tidligere har kunnet leve av statsstøtte, men som nå i større grad er avhengig av å få inn penger via egne prosjekter, sponsorer og billettsalg.

Samme år som «The Carters» var der med datteren uttalte museets sjef, Jean-Luc Martinez, til New York Times at hans nye metode var å se det hele «fra de besøkendes ståsted». Ettersom målgruppen er i endring er det avgjørende å skape et narrativ som både attraherer og er mer relevant, mente han. Og, ved å vise frem tradisjonelle kunstverk i en kontekst med populærmusikk, moderniseres narrativet, noe som forhåpentligvis attraherer en ny målgruppe.

For selv om mange unge hipstere iherdig forsøker å øke sin kulturelle kapital ved å frekventere kunstgallerier med moderne verker, er dét å besøke museer som Louvré kanskje ikke like hot. «Bey og Jay» sin fronting kan dermed muligens ha en god del å si for museets kulhetsstatus.

Regissøren bak musikkvideoen «alle» nå snakker om er Ricky Saiz. Han er kanskje mest kjent som en av de kreative lederne bak skate-merket Supreme og som kjæresten til it-girl Chloë Sevigny.

Flere medier har allerede satt fokus på at det er ekstremt mye symbolikk i musikkvideoen, og små gullkorn i sangteksten – som handler om blant annet likestilling, rikdom og rasisme.

Alle antrekkene Beyoncé har på seg i musikkvideoen er nikk til ulike kvinnelige muser gjennom kunsthistorien, blant andre Afrodite, Mona Lisa og The Great Sphinx of Tanis – ikke ulikt hennes Coachella-garderobe fra tidligere i år. Plaggene er signert høy-mote designere som Versace, Peter Pilotto og Burberry.

I en artikkel kalt «How Beyonce and Jay-Z defy Western Art Tradition in «Apeshit» video» på musikkmagasinet Rolling Stones nettsider peker journalisten på nettopp det at musikkvideoens brodd blir kontrasten mellom menneskene som portretteres i skulptur og kunst, og de to svarte artistene.

Vestlige kunstnere har gjennom tidene i liten grad hatt fokus på svarte monarker og svarte høyerestående personer i sine kunstverk, og heller latt dem med afrikansk opphav synes som slaver eller bikarakterer rundt de hvite lederne. Beyonce og Jay-Z er selvsagt dette bevisst, og selv om sangteksten forteller om rasisme og forskjeller, er det i de visuelle valgene at den politiske agendaen kommer tydelig fram.

Stine Elisabeth Johansen

Stine Elisabeth Johansen, som er kunst- og antikvitetsekspert hos Blomqvist i Oslo, påpeker at kunstmaleren i hundrevis av år var en hvit mann, at kunsthistorien ble skrevet av hvite menn, og at de store museene som ble stiftet på 1800-tallet, hadde hvite menn i ryggen. 

– Kvinnene er i forsvinnende lite antall representert historisk sett og en etnisitet utenfor den europeiske ville i et historisk perspektiv vært utenkelig før vår moderne tid, og skandaløst sent i den sammenhengen også: Både som skaper og som motiv, forteller hun til Melk & Honning.

Hun hyller «The Carters» idé.

– To av de mest innflytelsesrike kunstnerne på musikk-scenen i dag, med et enormt nedslagsfelt, foran ikoniske malerier plasserer dem både som en del av historien (« we need stadiums too» sies det, og Louvre er kunstens hovedstadion) samtidig som de bare ved å være der peker på det manglende mangfoldet? Perfekt kommentar. 

Ifølge henne har kunsten alltid hatt, og bør alltid ha, en rolle i samtiden.

– Kunstverkene var i sin tid et utrykk for skjønnhetsidealer, kritikk av samtiden og av rådende trender. Hvorfor skal ikke dagens musikk – nettopp et uttrykk for skjønnhetsidealer og en kritikk av samtiden, kunne gå i en dialog?! For Louvre sin del, forstår jeg dette som en måte å være tilstede i verden, og ikke isolere seg fra den. Hva er et museum uten et publikum? Og hvem bestemmer hvilket publikum som er «passende»?

En som ikke har latt seg imponere like mye av ekteparets bruk av verdens største museum er Subjekt-redaktør og kunstkritiker Danby Choi. 

– Nå, som på 1500-tallet i Italia eller på 1800-tallet i Frankrike, hadde man gjerne kunst på veggene for å «break the ice» rundt middagsbordet. Det virker nesten litt sånn nå, når Beyoncé og Jay-Z har gått tomme for idéer og må ty til både ugjenkjennelig Beyonce-autotune (men umiskjennelig for 2018-soundet), og samtidig at de orker å produsere så lite selv, at de velger seg en venue, Louvre, for faen, for å ha et nice back-drop. Er det typ for å ha noe å snakke om rundt middagsbordet, sier han til Melk & Honning.

Danby Choi

Det er liten tvil om at klassisk, figurativ billedkunst er i vinden, mener Choi, som synes det er et billig triks å bruke Louvre som backdrop for å få en fin musikkvideo. 

– Det å bruke museet er jo generelt populært for alt fra bryllup til ja, musikkvideoer. Er jeg den eneste som tenker at dette virker som et skikkelig billig opplegg?

Billig triks eller ei, musikkvideoen er per dags dato sett av 14 millioner mennesker på Youtube, med 75.000 kommentarer preget av flamme-emojis og ordet «slay». Musikkmagasinet Pitchfork skriver at låta er en «banger klar for klubben der et velstående par feirer sin egen status og suksess, og samtidig feirer den evigvarende kjærligheten mellom to svarte mennesker, og deres enestående egenskaper». For, mens Beyonce sitt «Lemonade»-album var et stikk mot Jay-Z som hadde vært utro, og Jay-Z sitt «4:44» var en slags beklagelse, representerer «Everything is Love» en sterk forent front mellom de to mot verden.

Stine Elisabeth Johansen hos Blomqvist mener trekket med å bruke Louvre er et eksempel til etterfølgelse her til lands.

– Et rungende JA! Kunsten, og institusjonen de tradisjonelt tilhører, er til for hele befolkningen, det er museets hovedoppgave ved siden av å ta vare på verkene på en faglig sikker måte. Går ikke aktiviteten utover sikkerheten til kunstverket, kan jeg ikke forstå noe annet enn at dette er i kunstens aller beste tjeneste. Kunst til folket!

Les også: Derfor skrev Beyoncé historie på Coachella