Bunadsdebatten utflagging av norske bunader til utlandet

Bunadsdebatten: «Made in Norway»

– Om vi opplever total utflagging av bunaden; kan det fremdeles kalles en norsk tradisjon?

Bunadsdebatten er et sikkert vårtegn. De siste årene har utflagging av bunadsindustrien vært stridens kjerne. Mens noen mener norske bunadstradisjoner er i ferd med å gå tapt, mener andre at det er en naturlig utvikling i et marked som fortsatt ikke har funnet sin form. Er det egentlig så farlig om bunaden er helt eller delvis produsert i utlandet?

Ja, mener designer og femte generasjons bunadsyerske Siri Sveen Haaland. Hun er initiativtaker til Bunadspolitiet, en forening for norske bunadsprodusenter. De kjemper blant annet for å få lovpålagt merking av opprinnelsesland i klær. Per i dag finnes det ikke noe krav til merking av bunader.

– I klesbransjen generelt er ikke merking av klær et problem fordi det i utlandet er krav til merking. Her blir bunad et smutthull ettersom de aller fleste antar at bunad tilsvarer norsk produksjon. Dette er det dessverre flere og flere aktører som utnytter, sier Sveen Haaland til Melk & Honning.

Siri Sveen Haaland står bak organisasjonen Bunadspolitiet
Siri Sveen Haaland (t.h) er femte generasjons bunadsyerske. Her sammen med moren Kari

Sammen med moren har hun i ni år arbeidet i familiebedriften Sidserk Systue. I løpet av den tiden har hun merket det hun kaller en «ekstrem økning» av kunder som kommer med utenlandsproduserte bunader som har både feil og mangler.

– I utenlandsproduksjon blir det gjort snarveier i teknikker, bunadene blir tilvirket i feil materialer og designet med egne, produksjonsvennlige mønster som gjerne er enkle. Bunaden bygger på norsk tradisjonshåndverk, i tillegg er det skreddersøm ved at hver enkelt bunad blir tilpasset til hver enkelt kunde – det er totalt fraværende i utenlandsproduksjon. Det finnes mange unike valgmuligheter innenfor veldig mange bunader, som gjør at det i teorien ikke finnes to like varianter. Med samlebåndsindustri mister vi dette, mener Sveen Haaland. 

Gjennom sitt eget motemerke Black Rat har hun erfaring fra produksjon i utlandet. Hun forteller at hun har hatt gode mulighet til å sette bort bunadssøm til rimeligere produksjonssteder, men mener alle som kjenner til håndverket vet at det ikke er mulig uten å fjerne viktige elementer fra de komplekse teknikkene.

– Og når man går bort fra det tradisjonelle håndverket, så mener jeg at vi ikke lenger kan kalle det en bunad.

Den norske folkesjela

Hva er det egentlig med bunaden som gjør at den skaper så stor debatt og engasjement år etter år?

– I dag er bunadens sterkeste symbolinnhold det norske, og da det norske i motsetning til alt utenlandsk. Det er ikke én mening, men ulike meninger og holdninger som blander seg sammen. Og de som er glad i bunaden er ikke nødvendigvis enige, tvert imot, sier Mette Vårdal, forsker og leder for Noregs ungdomslag til Melk & Honning.

Hun viser til at bunaden, til tross for dens over 100 år lange historie, er relativt ny både som produkt og som del av et marked.

– Det har vært vanlig å sy hele eller deler av bunaden sin selv, og kurs og opplæring i bunadsøm er større enn salg av ferdigbunader. Etterhvert som vi ønsker å kjøpe flere ferdige bunader, så er det oppstått et nytt marked. Men det kom uten at det var etablert en næring med produsenter, underleverandører, forhandlere og så videre. Dette er fortsatt ikke ferdig etablert, og det er derfor en del uro og mangler før dette fungerer. Legg til at bunaden er kostbar og en investering for mange, samt at den har stor symbolverdi, så blir det lett debatt.

For bunaden har blitt «allemannseie» – uavhengig av opphavet til utformingen. Det kolliderer med at det er privatpersoner og bedrifter som har ulike former for rettigheter til enkelte bunader, og som derfor, på samme måte som andre produsenter eier et produkt eller et design, selv kan bestemme over produksjonen.

– Det er det mange som ikke forstår eller liker ettersom bunaden oppleves som noe vi som nordmenn eier i fellesskap. Her ligger kimen til mye av konfliktnivået rundt bunad i dag, sier Vårdal.

– Alle gjør noe i utlandet

Gjennom en større reportasje satte VG i fjor fokus på utflagging av bunadsproduksjon til land som Ghana, Vietnam og Litauen.

Mens 2 av 3 bunader sys i utlandet, viste en undersøkelse utført på oppdrag fra avisa at 73 prosent mener bunad bør lages i Norge.

En av aktørene som nevnes i artikkelen er selskapet Norske Bunader. De ble etablert i 1999, og har i dag butikker i Oslo, Bergen, Moss, Trondheim og Molde. Selskapet tilbyr i dag mer enn 130 ulike bunader, og selger over 3000 bunader i året. De bruker skreddere i Kina som tar seg av tilskjæring og brodering, mens montering og justering foretas av skreddere i Norge.

– Det er ingen hemmelighet at vi gjør noe av arbeidet utenfor Norge. Dette opplyses på våre nettsider, til alle kunder som kommer med forespørsler og via våre medarbeidere i butikkene rundt om i landet. Vi har nå ca 40 ansatte i Norge som viderefører både informasjon om og håndverket til bunad, sier Esben Thyrum ved Norske Bunader til Melk & Honning.

Norske Bunader er blant aktørene som flagger ut produksjonen av bunader til utlandet
Norske Bunader AS er blant aktørene som setter ut deler av produksjonen av bunader til utlandet. Foto: Norske Bunader

Han forteller at tilgang på skreddere og dyktige håndverkere samt noe lavere kostnad for brodering er grunner til at selskapet velger å sette ut deler av bunadsproduksjonen til utlandet.

Men utflagging vil han ikke kalle det.

– Vi mener at vi ikke flagger ut bunadsproduksjon, men at vi ved å dele opp produksjonen ved å brodere i Kina kan levere bunader i løpet av en kortere bestillingsperiode. Bunader som ikke har broderinger kan vi lage ferdig i løpet av kortere tid i Oslo. Så dette kommer kundene til gode.

– Realiteten er at alle de store bunadsprodusentene gjør noe i utlandet. Dette er håndarbeid og et yrke som det ikke er så mange i Norge som utfører lenger. For å hjelpe de rundt 4000 bunadskjøperne i året er det helt nødvendig for oss å bruke skreddere utenfor Norge, sier Thyrum.

Han mener aktører som Bunadspolitiet har en nasjonalromantisk forestilling om hvordan bunader skal lages. Greit nok, mener han, men ikke reell. 

– Vi ønsker at bunad skal være et plagg som de fleste skal ha muligheten til å kjøpe og ikke bare for dem med høyest inntekt. Hvis bunad kun blir tilgjengelig for noen utvalgte så vil interessen falle, og da vil en tradisjon bli borte om så skulle skje.

– Står i fare for å dø ut

Sveen Haaland i Bunadspolitiet tror vi står ovenfor et generasjonsskifte i bunadsverden der stadig færre velger bunad som yrke.

– Tradisjonshåndverket vårt står absolutt i fare for å dø ut.

Hun får støtte av Norsk institutt for bunad og folkedrakt som mener utflagging av bunadsproduksjon er et reelt problem.

– På samme måte som mange er opptatt av å opprettholde bedrifter og arbeidsplasser knyttet til produksjon av andre typer varer og tjenester i Norge, burde man være opptatt av produsentene av bunader. De har betydning i lokalsamfunnet, sier konservator Ragni Engstrøm Nilsen til Melk & Honning.

Hun legger til at det er viktig at bunadsprodusenter får nok betalt slik at produksjonen både er bærekraftig – og til å leve av.

– I tillegg er det slik at bunadproduksjon involverer svært spesialisert kunnskap og håndverkstradisjoner som er en del av vår norske kulturarv, og som vi må ta vare på. Det er viktig å ha bunadtilvirkere i Norge som kan videreføre denne arven til nye generasjoner. Det er også viktig å ha et utdanningssystem som gir mulighet for å utdanne seg til fagbrev og bedrifter i Norge som kan ha lærlingplass, understreker hun.

Vårdal mener utflagging ikke er et problem i seg selv.

– Så lenge vi har en sterk norsk kunnskap og produksjon, både næringsutøvere, kurstilbud, materialpakker og mange som syr privat for salg og eget bruk, så er det ikke farlig at andre også er med i næringen. Men det er selvsagt avgjørende at de har gode arbeidsforhold, lønnsnivåer og så videre.

Hun mener det fortsatt finnes en rekke sterke aktører blant dem både bevisste forbrukere, håndarbeidsinteresserte og -kyndige, organisasjoner som jobber for bunaden og faginstitutt som alle sørger for å ivareta norske bunadstradisjoner.

– Den enkelte bunaden kan være like fin uansett hvem som har laget den og hvor de er bosatt. Men det er synd for den samlede bunadtradisjonen om vi mister kunnskap og eierskap til utforming og produksjon. Om ikke vi tar vare på norsk tekstiltradisjon, så er det ingen grunn til å tro at andre nasjoner vil gjøre det. Vi har et særlig ansvar for egen kulturtradisjon.

Stadig flere får bunad. Nå raser bunadsdebatten igjen
Stadig flere får bunader. Her fra fjorårets 17.mai-feiring og saken om hvordan fashionistaene feiret nasjonaldagen. Foto via Instagram

– Fått smaken av penger

Et ønske om å gjøre bunad mer tilgjengelig der både pris og produksjonstid er blant faktorene som er viktig for mange er en av grunnene til at enkelte aktører velger å sette ut deler eller hele produksjonen av bunader, mener Vårdal.

– Det finnes jo ikke noen yrkesutøvende «brodøser» her til lands som 37,5 timer i uken gjennom hele året produserer med tilsvarende leveringsevne som det vi finner i utlandet. Det gjelder ikke bare bunad, men hele tekstilfeltet. Det er derimot langt flere som monterer bunader på heltid. Derfor er det mange som benytter underleverandører for i det hele tatt å kunne levere og innfri den etterspørselen som er. Så er det selvsagt pris, håndsøm og brodering som krever lite investering i form av utstyr, men er tidkrevende. Da er det lave lønninger som kan få ned prisen, og der er vi ikke konkurransedyktige her til lands.

Sveen Haaland i Bunadspolitiet er ikke i tvil om hva det egentlig handler om.

– Det handler jo selvsagt om at de har fått smaken av penger som overdøver interessen for faget. Om utviklingen fortsetter like hurtig som den har gjort de siste ti årene blir resultatet at ingen lenger sy bunader i Norge fordi man ikke overlever på kinesisk minstelønn her hjemme. Om vi opplever total  I Autflagging av bunaden; kan vi da kalle det for norsk tradisjon?

Frykter kundene blir lurt

Mye av bunadsdebatten har gjerne gått nettopp på pris – for det er ikke til å komme utenom at bunad er dyrt og en stor investering for mange. Kan man slippe billigere unna dersom noe av produksjonen settes til utlandet?

– Ja, kunden vinner på dette, og sparer flere tusen kroner. Det vil du fort kunne se ved å sammeligne fra bunadsleverandører, sier Thyrum ved Norske Bunader.

Det er ikke Sveen Haaland enig i.

Merking av bunad er sentralt i bunadsdebatten
Denne bunaden er merket med opprinnelsesland. Foto: @bunadspolitiet via Instagram

– Norske bunader er ikke mye dyrere enn utenlandsproduserte. Det er en påstand som kun er blitt sitert fra utenlandsprodusentene i media de siste årene. Fakta er at de utenlandsproduserte legger seg på et prisnivå rett oppunder norske bunader. Det er en ekstra faktor som bidrar til at kunden tror at de investerer i en norsk bunad. Du sparer kanskje 10-15 prosent på en kinesisk kopiert bunad, i noen tilfeller har jeg sett at de norske bunadene faktisk er rimeligere, forteller hun.

Engstrøm Nilsen ved Norsk institutt for bunad og folkedrakt mener prisene på en bunad produsert helt eller delvis i utlandet kan være lavere og leveringstiden kortere, men mener det må ses i sammenheng med kvalitet både på materialene, sømmen og passformen på bunaden.

– Selv om prisene oppleves som lavere, kan man altså ha fått mindre for pengene.

Det aller verste, mener Sveen Haaland, er at kundene blir lurt. De er ikke nødvendigvis klar over at de eier en utenlandsprodusert bunad fordi de ikke får opplyst om det når de kjøper bunaden, og fordi den heller ikke må merkes med verken opprinnelsesland eller kvalitet.

– Kunden er jo det største offeret her. Bunad er et plagg man bruker kanskje et par ganger i året, så det er ikke før etter fem til ti år at man kanskje merker at bunaden allerede begynner å skrante. Vi har også sett eksempler på at utenlandsprodusentene da heller slår seg konkurs enn å stå til ansvar for kundene sine.

«Made in Norway»

Mens Sveen Haaland og Bunadspolititet ønsker krav til merking av opprinnelsesland, oppfordrer Norsk institutt for bunad og folkedrakt til å spørre bunadsforhandlerne hvor bunaden er produsert og i hvilken kvalitet. Med god informasjon blir det lettere å velge, og sannsynligvis bli en fornøyd bunadsbruker, mener de.

Men er det egentlig så enkelt?

– Om skjorta er brodert i Baltikum, stakken i Østen og perlebroderiet er utført i Norge, materialet er produsert både i Norge og utlandet, måltaking og tilpassing gjort på systue lokalt, men montering utført i utlandet. Hvor kommer da bunaden fra, spør Vårdal.

Også Thyrum ved Norske Bunader setter spørsmåltegn ved begrepet.

– Hva er det som gjør et produkt «Made in Norway»? Er det at de som syr skal ha norsk pass? Eller skal det være at man syr i Norge, men at det ikke er så viktig hvor stoffet kommer fra? Kan en med norsk pass sitte i Sverige og kalle det for «Made in Norway»?

Åpningsbilde fra Norske Bunader AS

Les også: Har vi helt sluttet å pynte oss?